16 timer Wagner-opera i Berlin – uten dødpunkter

Jeg kommer aldri til å glemme stablene med kofferter. Heller ikke kartotekkortene, små håndskrevne. Kortene så vi sist søndag, flere tusen av dem, hengt opp i rekker på rekker på veggene inne i rådhuset i bydelen Schöneberg. Vi kom uforberedt inn der en søndag da vi gikk tur i nabolaget her vi bor i noen uker.

Schöneberg var området med størst andel jødiske innbyggere i Berlin før krigen. En privatperson, Andreas Wilcke, ikke selv jøde, greide å få tilgang til holocaust-arkivene midt på 1980-tallet, det tok ham over et år å skrive ned navn og adresse, fødsels- og dødsdato på seks tusen av ofrene fra utryddelsesleirene. Alt sirlig nedskrevet for hånd, til ettertanke, for å hedre de døde og aldri glemme ugjerningene. Alle kortene sortert og hengt opp i Schönberg rådhus etter gater og gatenumrene der de bodde i bydelen. Slik skal heller aldri de som bor i leilighetene i dag kunne glemme hvem som levde der før dem, og skjebnene deres.

---

Opera

Nibelungens ring

En operasyklus i fire deler: Rhingullet, Valkyrien, Siegfried og Ragnarok

Spilt på Deutsche Oper i Berlin, fra 16. til 21. november 2021

Samlet lengde: 16 timer

Regi: Stefan Herheim

Dirigent: Sir Donald Runnicles

---

De myrdedes kofferter

Koffertene, derimot, hundrevis av dem, brune og beige og slitte, så jeg fire kvelder i operaen en uke i november her i byen. De var stablet som kulisser i Wagners operasyklus Nibelungens ring i Deutsche Oper. Den norske stjerneregissøren Stefan Herheim hadde ansvaret både for regi og scenografi, og grepet hans var forbløffende sterkt, «häpnadsväckande», som svenskene sier.

[ Han blir ny kulturredaktør i Vårt Land ]

For det var umulig ikke å assosiere til kofferter vi har sett på gamle svart/hvitt-fotografier, stablene av kofferter fra utryddelsesleirene, kofferter pakket i hast også av jødiske familier i leiligheter her i Berlin. De myrdedes kofferter. Jeg har også sett bilder fra krigsmuseet i Gdansk, en ny kunstinstallasjon: en høy og bred mur av kofferter lagt oppå hverandre som mursteiner, til minne om millioner av døde i de polske gasskamrene.

Det går ytterligere fem timer før teppet går ned og jorden går under.

Når Herheim åpner den første av Wagners fire operaer, Rhingullet, er scenen først helt naken, bare et enslig svart flygel midt på. Mens lyset fortsatt er på i salen, vandrer mennesker inn fra venstre, først én, så én til, til slutt en lang rekke iført reiseklær, hatt og frakk, kåpe og lue, alle med hver sin koffert. Assosiasjonen er øyeblikkelig mennesker på flukt, også vår tids flyktninger, de som kom over Middelhavet og Egeerhavet på 2010-tallet, og som vil fortsette å komme.

[ Anmeldelse: Dialogues er en vitamininnsprøyting fra Balletten ]

16 timers opera

Grunnvilkåret for det moderne mennesket er en «transendental hjemløshet», forkynner programheftet, med et sitat fra filosofen Georg Lukács. Hele Wagners Nibelungens ring skildrer den gamle verdens undergang, en verden av foreldete guder, incestuøse halvguder, korrupte mennesker, en verden der grådigheten råder og både guder og mennesker er villige til å si fra seg kjærligheten for å oppnå makt og gull. At Ringen ofte er blitt tolket som kritikk av kapitalismen, burde ikke overraske noen.

Wagner arbeidet med de fire operaene over en periode på 28 år, først i 1876 ble de satt opp etter hverandre: Rhingullet, Valkyrien, Siegfried og Ragnarok (tysk: Götterdämmerung). I samme rekkefølge ble de oppført en uke i november her i Berlin, etter en rekke koronarelaterte forsinkelser. Tirsdag, onsdag, fredag og søndag, til sammen seksten timer pluss innlagte pauser som er lange nok til å rekke en bedre middag. Wagners Ring var i sin tid det største og mest ambisiøst anlagte verk i musikkhistorien. Det er altoppslukende, også for en publikumer, og et tur til Berlin anbefales varmt når neste runde settes opp i begynnelsen av januar 2022.

Ringenes herre

Gullet er den røde tråden i handlingen: Rhindøtrene har beskyttet dette gullet fra tidenes morgen der det ligger på bunnen av elven Rhinen. Men den onde Alberich stjeler gullet og smir en ring av det. Med gullringen kan han herske over verden, på én betingelse: Han kan aldri elske eller elskes mer.

Hørt historien før? Ringenes herre? Som Tolkien bygget også Wagner på oldnordiske og germanske myter. Wagner tok den ring og lot den vandre, fra den ene til den andre:

Gudekongen Wotan stjeler ringen fra Alberich, men velger å gi den fra seg til kjempen Fafner, som del av en handel. Fafner forvandler seg til en drage og vokter over ringen. Bare den edle helten Siegfried, som ikke vet hva frykt er, klarer å drepe dragen med Wotans sverd. Siegfried er den som kan gjøre det, for han er ren og uskyldig og ikke rotet inn i intrigene (på tross av at han er født etter incest mellom to tvillingsøsken, som begge er døde når han kommer inn på scenen). For onde krefter fins i verden, og den ondeste er Hagen, Alberichs sønn. Han stikker ned Siegfried bakfra og gjør krav på ringen. Men mislykkes. Gullet havner tilbake i naturen. Alle dør. Jorden går under. Gudehimmelen også. Noe nytt kan begynne.

Valkyrierittet

Men dette er ikke noe fullgodt handlingsreferat! Her er jo bare menn! Det er 30 solister i disse operaene, og minst like spennende er det å følge handlingen gjennom kvinnene. Rhindøtrene vokter gullet i elvedypet, de er naturvesener og gullet hører hjemme der, i naturen. Den var i balanse før den griske Alberich dukket opp. Wotan lar seg friste av ringen, men en moder jord-kvinne, den kloke Erda, får ham til å forstå at han ikke kan selge kjærligheten for å få makt. Erda har den mektigste arien i Rhingullet, den første og korteste av operaene: «En dyster dag demrer for guder / Mitt råd er: Oppgi din ring!»

Også i den neste operaen, Valkyrien, spiller en kvinne hovedrollen, hun skal vise seg å bli hele operaens hovedperson: Wotan og Erdas datter Brynhilde. Hun er en valkyrie som henter de døde heltene på slagmarken og bringer dem til Valhall, slik vi ser det i den fantastiske åpningen av operaens tredje akt, det berømte valkyrierittet, en melodi alle har hørt brukt i filmer og annen populærkultur.

Budskapet er: La gullet ligge! Oversatt til norsk: La oljen ligge?

Brynhilde er altså en halvgud, med en gud til far og jordisk mor. Men Wotan har vandret rundt på jorden og fått flere barn, blant annet tvillingene Siegmund og Sieglinde. De har kommet bort fra hverandre ved fødselen, og nå gjenfinner de hverandre som voksne og forelsker seg i hverandre. Wotans hustru Fricka oppe i Valhall er naturlig nok forarget over dette dypt umoralske kjærlighetsforholdet. Hun er beskytteren av familieliv og den bestående orden, og krever at Wotan dreper Siegmund. Han gir etter og beordrer valkyrien Brynhilde å ta ham med seg over til Valhall. Men når Brynhilde merker kjærligheten mellom Siegmund og Sieglinde, nekter hun å følge sin fars ordre.

[ Fornebulandet: – Kjemper man ikke lokalt, blir det ikke noe kirkebygg ]

Kaster seg på likbålet

Brynhilde går altså sine egne veier. Slik blir hun en moderne gudløs heltinne, forstøtt av sin far. Slutten av Valkyrien inneholder gripende musikk i farvelscenen mellom far og datter. Han tar fra henne gudestatusen og legger henne i en tornerosesøvn bak en ring av ild. Bare den modigste av de modige som bryter ilden, kan vekke henne.

Den modige helten er naturligvis Siegfried, sønn av Siegmund og Sieglinde. Han har vokst opp ute i naturen til å bli en sterk, ung mann, og operaen som bærer hans navn, avsluttes med et famlende og begjærlig møte mellom en gudedatter, Brynhilde, som våkner opp som menneske, og en heltemodig yngling som med letthet kan drepe drager, men aldri har sett en kvinne før i sitt liv. «Kyskhetens lys / går opp i flammer», synger Brynhilde idet de overgir seg i hverandres armer.

Trådene både samles (og ryker!) i den siste og lengste operaen Ragnarok. Siegfried lever sammen med Brynhilde, har gitt henne ringen som pakt på deres kjærlighet. Hennes søster kommer og forteller at Wotan krever at hun gir ringen tilbake til naturen. Hadde hun gjort det, ville jo balansen vært gjenopprettet og operaen ha sluttet etter halvannen time. I stedet sender hun ham ut på eventyr, og det går ytterligere fem timer før teppet går ned og jorden går under.

På forhånd lurte vi på om vi kanskje kom til å kjede oss iblant? Måtte det ikke være dødpunkter?

Onde krefter kjemper for å få hånd om ringen, ingen ringere enn Alberichts sønn, den sataniske Hagen, den dype bassen, minst like dyp som guden Wotans stemme. Han forhekser den naive Siegfried til å glemme sin elskede Brynhilde ved hjelp av en trylledrikk (operaens minst troverdige plot!) og i stedet gifte seg med Gutrune fra Hagens egen familie.

Brynhilde blir krenket og rasende over sin manns svik og forteller Hagen hvordan han kan drepe Siegfried det sted på kroppen han er minst usårlig. Siegfried lokkes ut i skogen av Hagen, der forteller han om sitt heltemodige liv, og blir drept bakfra med navnet Brynhilde på sine lepper.

Brynhilde sørger. Hun har mistet alt og alle. Hun synger de siste 20 minuttene av operaen alene på scenen, og gjør sitt store offer. Hun tenner et likbål for Siegfried, kaster seg selv på det, og brenner i samme stund opp hele Valhall og alle de gamle gudene: «Måtte flammen der jeg forgår / rense forbannelsens ring!»

Sublim scenografi

For å forstå noe av dette, må du egentlig høre musikken og se scenografien. I Berlin bygger Herheim & co alle scenebildene av hundrevis av kofferter: husvegger, elvebanker, uendelige fjellandskap. Legg så til en subtil bruk av lys og røyk (skyer), samt gigantiske flortynne hvite silketepper som trekkes over hele scenen og belyses på alle slags vis. Dette er sublim scenografi, en oppsetning jeg gjerne ville ha sett, selv om jeg var født døv.

Men det er og blir musikken som spiller hovedrollen. Den følger handlingen og understreker de stadige skiftede motivene: kjærlighet, natur, mismot, forbannelse, uro, lykke, skjebne, makt, grådighet ... Et musikkspill, kalte komponisten det. Et totalkunstverk.

En feministisk linje

Vi var fire norske litteraturarbeidere som så operaene sammen i Berlin, og på forhånd hadde vi lurt litt på om vi kanskje kom til å kjede oss iblant? Måtte det ikke være dødpunkter? Men det var det jo ikke. Orkestermusikken driver handlingen fremover, de musikalske skiftene skaper scenene, oppsummerer handlingen, driver den intenst fremover. De dype hornene, de mørke strykerne (og de virvlende fiolinene), de skiftende tempoene, intenst dramatisk og så brått dvelende, ettertenksomt, i dystre morgendemringer. Disse mange skiftene fanger Herheim opp i en usedvanlig musikalsk og rytmisk regi.

Ringen er kanskje sluttet, men vil verdens forandres? Og vil vi egentlig at den skal forvandles?

Og så er det naturligvis sangerne. De største rollene, som Siegfried og Brynhilde, er spesialøvelser som bare noen få solister i verden behersker. I Berlin fikk vi høre vårt tids kanskje største Brynhilde, svenske Nina Stemme, 58 år gammel, med en stor, men utvungen stemme i tradisjonen fra Kirsten Flagstad og Birgit Nilsson.

Det er Brynhilde som oppsummerer verket, hun er hovedpersonen. Og det er ikke vanskelig å se både en feministisk og en grønn linje her. Mennene hos Wagner har faktisk ødelagt verden med sin grådighet. Den klarsynte Brynhilde gir ringen tilbake til naturen.

Budskapet er: La gullet ligge! Oversatt til norsk: La oljen ligge? Ellers følger en potensiell katastrofe, med klimaflyktninger, global oppvarming og en ødeleggende flom? En norsk syndeflod? Er verdens beste land i ferd med å avsverge kjærligheten (internasjonal solidaritet) for oljens rikdom og oljefondets makt?

Herheim hinter ikke om dette i Berlin. Her råder en undergangsstemning idet Brynhilde kaster seg på bålet. Hun sier rett ut at ringen må renses av ilden. Det gamle må brenne opp og en ny verden må oppstå. Derfor ofrer hun sitt eget liv.

Kvinnelige ofre

Sist jeg så Ragnarok i København 2006, lot regissøren Kasper Bech Holten derimot Brynhilde overleve undergangen og føde et barn i sluttscenen, som en ny generasjons håp:

«Vi kan heller ikke leve med at Brynhilde som sedvanlig skal dø på sin manns likbål», skrev Bech Holten. «Og vi menn må ta et oppgjør med operalitteraturens trang til å vise oss sterke kvinner for så å ta livet av dem – fra Puccinis Madame Butterfly og Verdis Violetta Valery til Wagners Senta og Brynhilde.»

Herheims avslutning er mer dyster. Han lar den onde Hagen stå igjen og snike seg ut publikumsinngangen på siden. Ringen er kanskje sluttet, men vil verdens forandres? Og vil vi egentlig at den skal forvandles? Det er spørsmålet som klinger igjen.

Men det slutter ikke der. Når scenen er ryddet og de mange sangerne har mottatt applaus både en og tre ganger, går teppet ned. Og opp igjen. Og se, der står sannelig også alle musikerne! Og dirigenten, sir Donald Runnicles. De er alle oppstått fra orkestergraven! Der oppe på scenen mottar hele orkesteret berlinerpublikummets applaus og jubelrop. Musikken overlever alt.

[ Professor: Argumenterer overbevisende for hvorfor Helvete er en teologisk umulighet ]