Lister, lister, lister. handlelister, huskelister, ønskelister og to-do lister. Det er tiden for mange slags lister. Men når jeg tar en kikk på lista mi over alt jeg har lest i år er det én interessant ting som peker seg ut: Det handler ikke om det faktum at veldig mange av titlene er oversatt til norsk eller at lista har en overvekt av kvinner – men det at de beste titlene faktisk alle er britiske.
Mangfoldig
Skotske Douglas Stuarts hjerteskjærende oppvekstroman Shuggie Bain, Bernardine Evaristos enestående flettverksroman Jente, kvinne, annet, Ali Smiths lekne og håpefulle Sommer, Maggie O´Farrells rørende, vakre historiske roman Hamnet og Rachel Cusks svimlende kompakte Et tilfluktssted.
---
Roman
Claire-Louise Bennett
Kasse 19
Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Pelikanen 2021
---
De betydningsfulle litterære stemmene fra Storbritannia er ikke lengre hovedsakelig eldre, hvite menn. Britisk litteratur er nå i mye større grad mangfoldig og reflekterer hele Storbritannia. I min liste ovenfor ser jeg ikke bare at det er de feministiske, svarte og skeive perspektiver som dominerer, men at disse historiene også er mangfoldige i sin måte de er skrevet på, med sine nyskapende og helt personlige stiler.
Jeg har faktisk ikke lest maken til roman om litteratur, skriving og krise.
— Hilde Slåtto
Og på tampen av litteraturåret 2021 føyer jammen meg britiske Claire-Louise Bennett seg inn på favorittlisten min med sin høyst originale hybrid-roman Kasse 19. Romanen tar form som en fiksjonell memoar; med en blanding av tankestrøm, erindring, litterær og feministisk diskusjon og refleksjon. Den er vanskelig å beskrive, men svært lett å lese. Hard å gripe, men uhyre interessant å falle ned i. Jeg har faktisk ikke lest maken til roman om litteratur, skriving og krise.
[ «Linn Ullmanns ‘Jente 1983’ er rå, ubehagelig og terapeutisk» ]
Lister
Det er rart det der, men av en eller annen grunn synes jeg det er plagsomt når enkelte forfattere og kritikere ramser opp sine favorittforfattere og titler. Det henger nok igjen fra studietiden da ingenting var mer irriterende enn enkelte av de mannlige litteraturstudentene, som kun snakket med andre mannlige litteraturstudenter, om andre mannlige forfattere.
I Claire-Louise Bennetts roman, som dreier seg rundt definerende episoder som leder jeg-personen mot å bli et lesende og skrivende menneske, blir listene og oppramsingene over forfattere som jeg-personen har lest en måte å skape et indre fellesskap på. Et fellesskap i opprør mot nettopp en mannlig annektering av hva som er det riktige, coole og etablerte.
Kasse 19 unnslipper kategorier og finner opp nye.
— Hilde Slåtto
« (…) Jeg er selvfølgelig glad for at jeg levde videre, ikke minst fordi jeg siden da har lest masser av bøker av forfattere som Fleur Jaeggy, og Ingeborg Bachmann og Diana Athill og Doris Lessing og Marlen Haushofer og Shirley Jackson og Tove Ditlevsen og Ágota Kristóf og Muriel Spark og Eudora Welty og Inger Christensen og Anna Kavan og Jane Bowles og Silvana Ocampo og Angela Carter og Leonora Carrington og Tove Jansson og Mercè Rodoreda. Det kom et tidspunkt jeg vet ikke akkurat når da jeg hadde lest nok bøker av menn i denne omgang.»
For karakteren til Claire-Louise Bennett er disse listene ikke kun formative eller en kilde til inspirasjon. De er en måte å erfare verden på. Noe å tenke med, å føle med og å diskutere med. Noe å være i verden med.
Å lese er å være i verden
Kasse 19 unnslipper kategorier og finner opp nye. Det er en memoar som er fiksjon. Med sin organiske form reflekterer romanen som en memoar, tar i bruk reell litteratur som en samtalepartner, dikter opp minner og oppvekst og skriver frem et jeg, som jeg som leser plasserer inn i denne verden. Akkurat slik jeg gjør når jeg leser en memoar. Vi har selvbiografiske romaner, autofiksjon og virkelighetslitteratur der forfatteren leker med hvor leseren plasserer det skrevne. Men Kasse 19 er litteratur som jeg plasserer i denne verden. Det er forvirrende og på samme tid opplysende, fordi Claire-Louise Bennett gjør meg oppmerksom på hvorfor jeg har lest hele livet – det er alt annet enn en flukt, det er en måte å være i verden på.
[ «Sara Stridsberg mellom det nær parodiske og det strålende» ]
Kjærlighetserklæring
Kasse 19 er en refleksjon over oppvekst og definerende hendelser. Det er en uforbeholden kjærlighetserklæring til litteratur og skriving, og en roman som tenker rundt klasse, utdannelse, økonomi, feminisme og traume – i dialog med litteratur av forfattere som E.M Forster og Kasse 19s egne barokke fantasi.
Kasse 19 er fragmentert, men samtidig merkelig sammenhengende om hvor tett litteraturen er forbundet med identitet, erfaring og følelsen av å være del av en flokk. Jeg har ikke lest lignende, men jeg har lest mange lignende historier om unge, intelligente kvinner som vil og må ta plass i verden som en skrivende. Senest møtte jeg henne i den fantastiske memoaren Sånt jeg ikke vil vite av den britiske forfatteren Deborah Levy. Den er forresten også på min liste over årets favoritter av fremragende litteratur som er oversatt til norsk i 2021.