«Er nobelprisen i litteratur en provinsiell pris?». Det spurte forfatter Jan Kjærstad om i forkant av årets tildeling av Nobels litteraturpris. I et langt innlegg på Facebook drøfta han om prisen egentlig er et EM i litteratur, i og med at Asia til sammen bare har fem vinnere, mens forfattere fra Europa har vunnet 68 ganger. Bare lille Norden har Svenska Akademien gitt 15 vinnere.
«Tør vi påstå at vi europeere skriver så mye bedre og viktigere enn resten av verden?» spør Kjærstad retorisk og avslutter med å ønske seg en vinner fra Asia eller Afrika, fordi Nobelprisen i våre dager bør «vise det globale mangfoldet av fremragende forfattere.»
Kjærstad og mange med han fikk ønsket sitt oppfylt da Abdulrazak Gurnah i høst mottok prisen, som den femte afrikaneren. Mange hadde gjetta på kenyaneren Ngugi wa Thiong’o i forkant. Gurnah, derimot, var et mer ukjent navn og kom som en overraskelse på de fleste, meg inkludert.
[ «Rachel Cusk har ikke skrevet bedre. Det sier ikke lite» ]
Flyktningers skjebne
Akademien uttalte at Gurnah mottar prisen for at han «kompromissløst og med stor medfølelse har belyst kolonialismens virkning og flyktningers skjebne i kløften mellom kulturer og kontinenter.» Å være flyktning har Gurnah selv erfaring med. Han er født i 1948 på Zanzibar i dagens Tanzania med kiswahili som morsmål. Da han vokste opp, var Zanzibar et britisk protektorat. I 1963 blei øylandet selvstendig og året etter brøyt det ut en revolusjon. Forfølgelsene og volden revolusjonen førte med seg for swahili-overklassa Gurnah tilhørte, gjorde at han flykta og kom til Storbritannia som illegal immigrant.
---
Roman
Abdulrazak Gurnah
Paradis
Oversatt av Kari Risvik og Kjell Risvik
272 sider, Gyldendal 2021
---
I dag er Gurnah professor emeritus i engelsk og postkolonial litteratur etter å ha forska og undervist i en årrekke ved universitetet i Kent. Bøkene hans er skrevet på engelsk, men blander inn uttrykk fra den østafrikanske kulturen han kommer fra, hvor kiswahili, arabisk og indisk fantes og finnes om hverandre.
En gjeldsslaves historie
Romanen Paradis fra 1994 regnes som Gurnahs gjennombrudd. Den kom ut på norsk først i 1996, og er nå gitt ut på ny. I denne spiller det multikulturelle samfunnet på Afrikas østkyst en betydelig rolle. Handlinga er satt til begynnelsen av 1900-tallet og vi følger gutten Yusuf, som bor i det tanzanianske innlandet. Tolv år gammel blir han tvunget til å flytte ut til kysten for å arbeide hos Aziz, fordi faren skylder han penger. Aziz er en mektig arabisk kjøpmann, og Yusuf forholder seg barnlig tillitsfullt til ham, enda han er der som gjeldsslave. Han tror Aziz er onkelen sin, men finner snart ut at det ikke stemmer.
[ Gurnah får nobelprisen for å ha «gjennomlyst kolonialismens virkninger» ]
Det er i det hele tatt mye Yusuf ikke veit om samfunnet han bor i. Blant mye annet er Paradis en coming-of-age-fortelling hvor Yusuf avlærer seg egen naivitet og lærer å kjenne forskjellene og maktstrukturene mellom arabiske, indiske og afrikanske kulturer, mellom islam og afrikanske stammereligioner, og ikke minst møter kolonialismens innvirkning på landet. Dessuten får han innse sin egen maktesløse plass midt i denne store historia: Han er en slave, og også om han rømmer, vil samfunnets strukturer holde ham fast.
Ikke et mørkets hjerte
Som handelsmann legger Aziz ut på lange karavanereiser. Han tar med seg Yusuf og et stort følge av bærere og andre hjelpere og reiser innover og innover på kontinentet, til de havner i Kongo. At de ender opp nettopp her, er neppe tilfeldig. For det var også her Joseph Conrad lot romanen Mørkets hjerte (1899), som er et sentralt verk i den vestlige kanon, utspille seg.
I dag er det umulig å lese Conrads roman uten å legge merke til de rasistiske holdningene som gjennomsyrer boka. Fortelleren drar lenger og lenger opp Kongoelva, og når han til slutt kommer fram til reisemålet, finner han at handelsmannen Kurtz, en representant for den europeiske sivilisasjonen, har blitt en barbarisk morder. Afrikas mørke har smitta over på ham.
[ Linn Ullmann fortsetter å utforske minne og glemsel i «Jente 1983» ]
Conrad spiller på store kontraster, blant annet mellom lys og mørke. I Paradis, er kompleksiteten imidlertid langt større. Gurnah viser leseren hvordan kolonialiseringa ser ut fra et afrikansk ståsted. Dette innebærer blant annet å forkaste dikotomien som preger det koloniale blikket, mellom Europa og Afrika, lys og mørke, sivilisasjon og villmark, edle mennesker og villmenn, og så videre og så videre. I Gurnahs fortelling er grenseoppgangene flere: Vi får se at Afrika ikke er én enhet, men består av et mylder av stammer og konfliktlinjer. I tråd med dette, framstår ikke de engelske og tyske kolonisatorene som den eneste fienden. Tvert imot: Fiender er det over alt.
Når det er sagt: Idet romanen runder av, nærmer den første verdenskrigen seg og tyske kolonisatorer tvinger afrikanerne med seg som soldater. Selv om fiendebildet er sammensatt, er makta europeerne besitter, av en ganske annen dimensjon.
Josef i Koranen og Bibelen
I ei bok som tar for seg en slavegutts liv, er det ikke overraskende at tittelens paradis nok er ironisk ment. I kjøpmannens hus er det en vakker hage som hans påstått gale kone har fått anlagt. Denne blir Yusuf veldig glad i. Mens han steller i den, får denne kona øynene opp for ham, og kaller ham til seg. Hun legger an på ham, men han kommer seg unna, og hun beskylder ham for å ha prøvd seg, slik også Potifars kone gjør. Jeg kjenner fortellinga om Josef fra Det gamle testamentet, men også Koranen skildrer den, visstnok i større detalj enn det Bibelen gjør.
Likhetene mellom Gurnahs Yusuf og Koranens eller Bibelens er mange.
— Ulla Svalheim
Likhetene mellom Gurnahs Yusuf og Koranens/Bibelens er mange. I tillegg til at begge er slaver hos et annet folk, er begge tillitsfulle og vakre, begge drømmer, og begge har en optimistisk livsinnstilling, selv om Gurnah ikke lar det gå like godt med sin Yusuf.
En vesentlig roman
Å lese Paradis er for meg å møte og lære om mange kulturelle forskjeller og nyanser jeg ikke kjenner fra før. Gurnah skriver vart om Yusuf og de andre personene, utmaler de som oftest fortvila skjebnene deres uten å påtvinge oss følelser – medfølelsen kommer av seg selv. Den brutale volden som finner sted, males ikke ut, men er skrevet i en registrerende, nøktern tone som slik indirekte sier at dette er hverdagsligheter, og dermed gjør desto mer vondt. Tross de ytre forholda, er det mye varme i fortellinga, for eksempel i den sanseligheta Gurnah viser når han skriver om landskapet de beveger seg gjennom, eller maten Yusufs mor lager. Dialogene er ofte spøkefulle, og ironien er også sjeldent langt unna. Og selv om dette er ei bok om mye som er fremmed for meg, er gjenkjennelsen der like fullt: i savnet etter familien, i vennskapet som oppstår, i forelskelsen som gryr. Alt dette gjør Paradis til en stor leseropplevelse, og en vesentlig roman som bør få mange lesere.