Linn Ullmann gir mørket en personlig form

Linn Ullmanns nye roman, Jente, 1983, har nok stoff i seg til å romme et dusin bøker. For det første fortsetter Ullmann der hun slapp med kritikerroste De urolige fra 2015, som handlet om foreldrene Liv Ullmann og Ingmar Bergman. For det andre er Jente, 1983 en eksplosiv metoo-roman om skjeve maktforhold mellom en eldre mann og en ung jente. For det tredje, og for meg kanskje aller viktigst, er høstens utgivelse en bok om depresjon, om angst, og om å prøve å finne tilbake til seg selv. Resultatet er en svært interessant, om enn veldig terapeutisk, bok.

Jeg-et før og nå

For å begynne fra starten: Jente, 1983 er på mange måter skrevet over samme lest som De urolige. Ullmann utforsker spennet mellom våre fortidige og nåtidige jeg, mellom minne og glemsel, i en roman der hovedpersonen virker å dele alle karakteristika med Ullmann selv og heter Karin, som for øvrig er det første av Ullmanns to offisielle fornavn. Denne gangen er det imidlertid ikke foreldre og barndom som står i fokus, men vinteren 1983, når Karin er 16 år og bor i New York med sin skuespillermor. Der møter hun A, som er fotograf i førtiårene som jobber for det franske motemagasinet Vogue. A vil at Karin skal komme til Paris for å bli tatt bilde av, og det gjør hun, til tross for sin mors protester. I Paris glemmer Karin adressen til hotellet hun bor på, og banker på hos A, som er den eneste adressen hun har nedskrevet.

---

Roman

Linn Ullmann

Jente, 1983

Oktober 2021

---

A og Karin ligger sammen i løpet av den knappe uken hun oppholder seg i Paris. Karin har også flere andre ubehagelige og krenkende opplevelser med eldre menn i motebransjen i løpet av oppholdet, og senere i New York.

Parallelt til hendelsene i Paris på begynnelsen av 80-tallet, følger vi Karin i nåtid som voksen kvinne i femtiårene bosatt med mann og barn på Torshov. Den nå voksne kvinnen er forferdelig redd, og føler seg fullstendig frakoblet fra det som hun før trodde var virkeligheten. Hun svever over bakken, i stedet for å gå, føler hun, og det er oppstått en vegg mellom henne og familien hennes.

Rå metoo-bearbeiding

Beskrivelsene av hendelsene i Paris vil sannsynligvis vekke oppsikt, da de synes å omhandle personligheter med kobling til store metoo- og overgreps-avsløringer. Disse partiene av romanen kan minne om bøker som Vanessa Springoras Samtykket, som beskrev den 14-årige Springoras relasjon til den 49 år-gamle forfatteren Gabriel Matzneff.

[ Springoras «Samtykket» traff fransk offentlighet med slegge. ]

Både Ullmann og Springora beskriver arbeidet med å huske og fortolke svært traumatiske hendelser. Men der Springora distansert beskriver det Matzneff utsatte henne for, som om hendelsene allerede er ferdig bearbeidet, er Ullmanns roman råere og åpnere, noe som styrker romanen. Det sies ikke eksplisitt at den voksne Karin har angst på grunn av det som skjedde med jenta i Paris høsten 1983. Det er heller som at jenta fra 1983 hjemsøker henne, samtidig som hendelsene i Paris forblir umulige å komme til bunns i. Ullmanns beskrivelser av en 16-årings psykologi er også gode, særlig de delene som handler om Karins forsøk på å finne seg til rette i sitt eget ansikt. Hun vil at noen skal ta bilde av henne, at noen skal se (på) henne som noe eget, ikke som en del av sin mor eller far. Selv om dette nok er et universelt ønske hos mange tenåringer, gir det en ekstra dimensjon at Karins mor er en av verdens mest fotograferte kvinner.

Det er som om det som skjedde i Paris har ført til at en bit av Karin, av kroppen hennes, har blitt igjen i 1983.

—  Ingeborg Misje Bergem

Personifiserer angsten

Jente, 1983, handler altså om hvordan den voksne Karin skal forstå hvem jenta Karin var, og hvilken rolle hun har i livet den voksne Karin lever i dag. Det er som om det som skjedde i Paris har ført til at en bit av Karin, av kroppen hennes, har blitt igjen i 1983. Det som for meg er mest bemerkelsesverdig ved Jente, 1983 er hvordan Ullmann personifiserer angsten og fremmedgjørelsen som et speilbilde av Karin selv. Angsten omtales som et eksternt «du», som dukker opp igjen hos den voksne Karin en septemberdag. Dette «du-et» er både jenta Karin en gang var, jenta fra Paris, men også fantasisøsteren hun alltid ønsket seg som liten. Faren hennes kalte «du-et» for «skyggesøsteren»:

Det er lenge siden jeg har sett noen bruke angst litterært på denne måten, og for meg er dette det beste ved romanen.

—  Ingeborg Misje Bergem

«En gang sa faren min noe jeg skulle ønske han aldri hadde sagt. Han sa: Hør her, mitt hjerte, du klarer deg, du er en som klarer seg, men du har en skyggesøster som er redd, som fordufter bare noen puster på henne. Hun trenger deg. […] Han visste ingenting om dagene i Paris. Jeg vet ikke hva han hadde sagt hvis jeg hadde fortalt ham. Kanskje ikke så mye. Det var en annen tid. […] Senere har jeg tenkt at han kunne vært mer varsom. Skyggesøster. Klare seg. Falle ut. Jeg var kanskje ikke et barn lenger – jeg har lurt på det i forbindelse med denne fortellingen, lurt på om jeg fortsatt var et barn da jeg var seksten. Jeg var i hvert fall hans barn, slik at når han uttalte seg om hvem jeg var, eller hvem han trodde jeg var, så tok jeg alt han sa på det største alvor, og når han først hadde sagt det, var det ingenting jeg kunne gjøre fra eller til; fortellingen om oss, skyggesøsteren min og meg, deg og meg, var gitt, sånn føltes det i hvert fall.»

[ Dronning Sonja byr på gode nyanser til en svært spennende livshistorie ]

Et terapeutisk preg

Ved å bruke «skyggesøsteren» som en slags egen karakter, som en ekstern kraft, formidler Ullmann den engsteliges opplevelse av fremmedgjøring, oppløsning og frakoblethet. Romanen blir en fortelling om kampen mellom Karin og skyggesøsteren. Den voksne Karin prøver å forstå hvor skyggesøsteren kommer fra og akseptere henne, men samtidig ikke la henne få overtaket.

Det er lenge siden jeg har sett noen bruke angst litterært på denne måten, og for meg er dette det beste ved Jente, 1983. Samtidig fører dette til at romanen har et terapeutisk og mindre avklart preg enn for eksempel De urolige, som var en sår, men likevel kjærlig, bok. Jente, 1983 er mindre fullendt og mye mer ubehagelig å lese, men for meg gjør det egentlig ikke så mye. For hva er depresjon om ikke evig kverning over fortellinger og selvforestillinger som ikke går opp og aldri har blitt avklart?

[ «Rachel Cusk har ikke skrevet bedre. Det sier ikke lite» ]