Det var et velopplagt Stavanger Symfoniorkester som gjestespilte i Oslo fredag. Et orkester som ikke på noe vis stresset seg gjennom tingene, musikken fløt naturlig som naturen selv. Selv Hector Berlioz spinnville Symhonie Fantastique ble behandlet på den kjærlighetsfulle måten, ikke den hysteriske, som en ofte hører.
Dette er symfonien som Berlioz angivelig skrev i opiumsrus i håp om å nå inn til en kvinne, som ikke responderte. I stedet opplevde han i hallusinasjon at han ble halshogd og endte blant hekser – med naturlig galopperende dødsangst som følge. Klart det er naturlig å spille seg vill i et slikt stykke, om en vil.
---
Konsert
Oslo konserthus, fredag 12. november
Stavanger Symfoniorkester, dir. Andris Poga
Truls Mørk (cello)
Verker: Sjostakovitsj cellokonsert nr. 2 og Berlioz Symphonie fantastique
---
Til galgen
Andris Poga var av en annen mening, han la an den avdempete, smektende tonen som en skulle tro ville myke opp kjærligheten mer enn å skremme. Skjønt da han ble fulgt til galgen og endte i en heksesabbat, hvor han så sin kjære i forvrengte bilder og til drønnene av kirkeklokker og kirkehymnen Dies Irae (Vredens dag), var det skummelt nok – men mer i ettertankens lys. Skinnende orkesterlyd, ikke skrikende som så ofte i Konserthuset. Poga og symfonikerne ga oss en stor opplevelse.
[ Rike Mahler-tolkninger og en 18-åring som imponerer stort ]
Mekaniske personer
Stavanger Symfoniorkester hadde med seg Truls Mørk som fryktløs solist i Sjostakovitsj «andre» cellokonsert. Ingen spiller denne konserten med sånn medlidelse som han. Det handler – som så gjerne i Sjostakovitsj siste år – om restene av Stalin-tidens frykt og undertrykkelse, han hadde mistet tilliten både til den unge og den eldre generasjonen, uten håp for framtida og ingen interesse for det gamle.
Det er en sår sak, det ene, ensomme individet (celloen) mot makten som presset, støyet og spilte ned stemmen. Helt siden guttedagene hadde Sjostakovitsj hatt en forkjærlighet for mekaniske dukker. Her fikk han bruk for de kantete, umælende skikkelsene, som orkesteret årvåkent la som «lyder» bak det hele. Sterkere blir det ikke enn når Truls Mørk lar sorgen skinne igjennom, råere og mer ironisk kan det heller ikke bli.
Dette var et meningsfullt besøk – velkommen igjen!