Anmeldelser

Cârstean og Farrokhzad anmeldt: Hvordan oversette forræderi?

På slående vis forstyrrer Svetlana Cârstean og Athena Farrokhzad de språklige maktforholdene som omgir oss.

Hvordan er det egentlig mulig å oversette helstøpte verk, fra for eksempel rumensk til norsk? Må oversetteren være så innforlivet med tekst og kontekst at hen på språkets nåde får gjøre teksten til sin og sitt eget språk? Hva betyr da klisjeen «troskap mot teksten» annet enn en velviljens illusjon?

Slike klassiske spørsmål handler Trado om. Diktene og kort-essayene til den rumenske forfatteren Svetlana Cârstean og svenske Athena Farrokhzad utgjør en slående destabilisering av de språklige maktforholdene i verden.

---

Poesi

Athena Farrokhzad og Svetlana Cârstean

Trado

Gjendiktet av Ida Hove Solberg og Sindre Andersen

133, sider HOF 2021

trado

---

«Forræder»

La meg forklare. Motivet i Trado er allerede til stede i tittelen. Ikke ofte at tittel og verk er så tett sammenvevd. «Trado» er den latinske roten til traditore og traduttore som her henviser både til oversetter og oversettelse. Begrepet er vanskelige å oversette, bemerker forfatterne. Når vi også vet at det latinske begrepet har nære språkhistoriske forbindelser til betydningen «forræder», blir det ikke lettere. Bokens tema er denne komplekse relasjonen mellom «troskap til teksten» og forræderiet ved mange former for oversettelse, altså: sette over, transportere, i slekt med begrepet «metafor», som selv har forræderiske dimensjoner når språkbruken tilslører mer enn å konkretisere og avsløre. Både Judas-eksempelet og «sjibbolet»-episoden fra Dommernes bok inngår i fortolkningene.

Tre deler

Trado er i tre deler. I første del har Sindre Andersen gjendiktet Cârsteans dikt fra rumensk til bokmål, mens siste del er Ida Hove Solbergs gjendiktning av Farrokhzads dikt fra svensk til nynorsk. Den midtre delen, som også oversetterne har samarbeidet om, er et slags skriftlig kollokvium om oversettelsens organisme, praksis og idésfære. Ja, et samarbeidet essay fra en språklig sameksistens mellom den svenske og rumenske forfatteren. De møttes på et oversetterseminar og skulle gjendikte hverandres debutsamlinger uten å beherske hverandres respektive morsmål. Kort-essayene veksler mellom forfatternes egne refleksjoner og et vell av sitater fra forfattere som Anne Carson, Rosmary Waldrop, Walter Benjamin med flere.

Noe romantisk

Komposisjonen av boka er svært avansert. Første del med diktene til Cârstean inneholder alle innledningers mulige mildhet og skarpe observasjoner i en prosanær poesi, med noen få nevnelser av med-poeten Athena, mens sistnevntes avsluttende dikt i stor grad er en skarpskodd dialog mellom et Eg og Svetlana, en tese-anti-tese-utveksling med musiske gjentakelser og variasjoner over enkeltstrofer og enkeltvers.

Mødrene og fedrene fremstår som fremmede i Trado, fremmede for døtrenes revolusjonære kamp i språket og vanskelig å oversette.

—  Freddy Fjellheim

Den midtstilte essaydelen kretser rundt oversettelsens fenomenologi og forræderiske muligheter. «Ødeleggelsen er en del av skapelsen. Den bistår med energien», skriver for eksempel nevnte Waldrop. De dialogiske fragmentene peker både forover og bakover i boken gjennom et tekstlig kretsløp som virker kroppslig betinget. Et overforbruk av paradoksale og aforistiske formuleringer fremstår imidlertid som noe romantisk og besvergende i denne delen.

Mørkt og ildfullt

Svetlana Cârstean er et nytt bekjentskap for meg og ser ut til å være en fremragende poet fra landet som fostret Emil Cioran og Hertha Müller, begge eksilanter. Det er i denne stilistiske topografien jeg finner gjenklangene når jeg leser brudd av hennes mørke og ildfulle familiehistorie:

Og mødrene våre fødte oss frosne.

Hutrende

og kalde.

Rynket i pannen.

Din sol i Teheran

mørknet i samme øyeblikk

som en overmoden fersken

og bak skinnet

ansiktet ditt

med øynene stadig uåpnet.

Og fedrene våre

la våpnene i armene på oss,

som et middel mot frykt

så vi skulle glemme vårt eget kjønn.

Stor skjønnhet

Den svenske poeten og geriljakrigeren på kulturens område, Athena Farrokhzad, skaper i bokens finale stor litterær skjønnhet, ristet inn med harde og hjertenære bilder og figurer. Diktenes plassering i forløpet ivaretar felleskapsdimensjonen i samarbeidet der også de norske gjendikterne finner sin plass og beriker utgivelsen med sine språklige bidrag. Intensiteten i diktenes hennes peker frem mot avdøde Yahya Hassans poetiske slagferdighet, på flyktningenes slagmark.

Eg sa: Sidan mor mi ikkje song, syng skuggen hennar. Sidan

mor mi ikkje kjempa, kjempar skuggen hennar. Sidan mor

mi ikkje skreiv, skriv eg.

Mødrene og fedrene fremstår som fremmede i Trado, fremmede for døtrenes revolusjonære kamp i språket og vanskelig å oversette. Et forræderiets dilemma?

Les mer om mer disse temaene:

Freddy Fjellheim

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser