Det var et ikonisk øyeblikk da Amanda Gorman fremførte sitt dikt The hill we climb under Joe Bidens innsettelse tidligere i år. Uredd og vever stod hun der i gule klær, det store håret var samlet med et rødt bånd på toppen av hodet. Hele Gorman var raffinert rytme, og det fungerte, jeg tenkte: «Dette. Oj.»
Ikke rart, derfor, at norske forlag hadde en ellevill budrunde for å få signert Gorman. Gyldendal trakk det lengste strået, og innsettelsesdiktet Berget vi bestiger kom på norsk tidligere i år. Samtidig var en barnebok i kjømda, og nå er også den her. Og, for å være ærlig, den skuffer. Forandringen synger, eller Change Sings, som den opprinnelig heter, er ikke skrevet fra barnets perspektiv, men fra den voksnes. Språklige bilder, rytmekonstruksjoner og en slags abstrakt innforståtthet gjør teksten tam – tross viktig og tidsriktig tematikk.
[ – Amanda Gorman er ett med diktet. Det er levende stoff ]
Yes we can
Utgangspunktet for boka er at barn kan gjøre en forskjell. I litterære miljø i Norge og Norden diskuteres det hvordan og hvorvidt man skal ansvarliggjøre barn gjennom litteraturen. Ta klimautfordringene, for eksempel. Hvordan man skal formidle slike kriser til barn og hvor ansvaret skal plasseres, er vesentlige spørsmål å stille. Er det riktig å gi barnet ansvaret for å rydde opp?
---
Bildebok
Amanda Gorman
Forandringen synger. En barnesang
Oversatt av Marjam Idriss
Målgruppe: 3-6 år
Gyldendal 2021
---
Gormans bok berører riktignok en annen tematikk. Den handler om likeverd og om å skape fellesskap i et polarisert samfunn. Ei jente påfallende lik Gorman selv, er utgangspunktet og initiativtageren til sangen som skal oppstå i Forandringen synger. Den Gorman-like jenta med gitaren møter verden uredd og med et ønske om å bidra til og å være forandring. Barna hun møter, får bli med i hennes orkester.
Bli en sang
Boka vil, ifølge undertittelen, være en barnesang. Og første oppslag går det greit an å lage seg en melodi til. Men så blir det verre. Både i den engelske og den norske versjonen bryter teksten med forventet rytmikk allerede på de neste sidene – og for en barneleser blir det straks mer komplisert å tenke på dette som en sang. Rytmemønstrene er ulike fra oppslag til oppslag – innad på hver dobbeltside holder rytmen seg greit på plass. Det er like fullt knotete å lese. Boken kaller seg en sang og handler om barn som sammen utgjør et orkester – men boken i seg selv er slett ikke sangbar.
Overtydelig, men komplisert
I tillegg til den utfordrende rytmikken, er heller ikke språket utpreget inviterende. Allerede i andre oppslag kommer en tydelig rytmeendring med linjer som «Jeg skriker i en himmel / av røde og blå bannere. / Jeg drømmer i en vrimmel / av rop om noe sannere.» Illustrasjonen viser et stort veggmaleri av en syngende Martin Luther King omkranset av ord som forgive, accept, dream, unite, include. For en voksen leser er dette nesten overtydelig. Men hvem er denne mannen for en norsk femåring som trolig ikke en gang har forutsetninger for å vite hvem Barack Obama er? Og de røde og blå bannerne, hva er det? I illustrasjonen er de i alle fall ikke. Og å «drømme i en vrimmel av rop om noe sannere» er vel heller ikke direkte gripbart for en gjennomsnittlig treåring.
Hovedpersonen møter i det samme oppslaget en jødisk gutt med en diger tuba. Han ser nedstemt ut. Sammen med jenta plukker han på de neste sidene søppel i et bilde fulgt av teksten «Selv om ikke alle ser / vindmøllenes mysterier, / synger jeg med i alt som er / og berget av historier.» Igjen synes jeg bildene som brukes er lite gjennomtenkte. Det er ingen vindmøller å spore i illustrasjonen, og ikke nødvendigvis en umiddelbar referanse til dem blant musikantenes søppelplukking på en lekeplass. Jeg lurer: Vet Amanda Gorman egentlig hvem hun skriver til? Trolig kommuniserer boken bedre med et barn i USA, men like fullt er den unødvendig komplisert rent språklig.
Gorman holder altruismen frem som et eksempel til etterfølgelse.
— Karen Frøsland Nystøyl
Gorman oppmunter barna til å gjøre verden ny og bedre. Dette er også en form for ansvarliggjøring. Å gjøre godt vil forandre verden, og Gorman holder altruismen frem som et eksempel til etterfølgelse. Det minner mer om ivrig idealisme enn om knugende ansvar som legges på barneleseren. Men det er klart: Gjennomsnittsbarnet kan ikke kjøre løpet Gorman legger opp til. Slik sett kan boken oppleves moraliserende. Men at virkelighetens barn ikke kan mestre alt, er også åpenbart for alle som leser boken.
[ Amanda Gorman uten tryllestøv ]
Reddet av illustrasjonene
For de minste barna går det likevel an å følge historien gjennom Loren Longs illustrasjoner. Den skaper en slags parallell og håndfast fortelling som trofast følger Gormans intensjon med boka. Jenta plukker med seg den triste gutten, gir suppe til sultende små, handler og spiller konsert for gamle damer. Hun får med seg selv de som ikke vil være med på hennes prosjekt (som en sint, hvit gutt med en like sint hund), og hun bygger rampe for ei jente i rullestol. Hun anerkjenner alles forskjeller og får dem med seg. Til slutt er det hennes band, hennes gjeng som pryder et stort veggmaleri – det er de som er forandringen. De har tatt over stafettpinnen fra Martin Luther King. Til slutt kommer en oppfordring til leseren om å bli med i forandringens sang.
Bildenes historie er fin, tydelig og inkluderende – selv om jeg hadde unnet den jødiske unge mannen å slippe å se så trist ut hele tiden.
[ For lang vei til magien i J. K. Rowlings «Julegrisen» ]
Hva er forandring?
En verselinje synes jeg fungerer svært godt: «Hvor synger forandringen? Inni meg, der!» Dessverre følges den av det mer kompliserte «Fordi jeg er forandringen jeg ser». Originalt: «Change sings where? There! Inside me! / Because I’m the change I want to see.»
Forandring er i seg selv et abstrakt begrep. Bildene er en god hjelp for teksten i denne utgivelsen. Mindre moral og mye mer lek med språkets iboende konkrete muligheter hadde gavnet Gorman og hennes barnebokdebut. Trolig også større frigjøring fra opprinnelig tekst i oversettelsen – altså heller en gjendikting enn oversettelse. For akkurat nå, med Gorman-hypen høyst levende, minner dette mest av alt om et forlag som har kjøpt katta i sekken.
