Jordnær skumringstekst om virusets mange avtrykk

Minervas ugle flyr i skumringstiden, sier Hegel. Uttrykket speiler den gamle tyske filosofens noe vemodige innsikt om at en dypere erkjennelse av hva som faktisk skjedde, alltid kommer etterskuddsvis. Først i skumringstiden, idet dagen er på hell og det hele faller til ro, skjønner vi mer av det vi har vært gjennom, av hva som skjedde og hva vi egentlig burde ha gjort. Espen Stuelands bok, med den talende tittelen Pandemiarkivene, er en slik skumringstekst, et bidrag til ettertanke og videre refleksjoner på tampen av det vi nå håper er sluttfasen av den pågående koronapandemien.

En form for åpenbaringstid

Stuelands studie avgrenset seg til de siste tre hundre årene, men det er likevel nok til å vise at pandemitid alltid er en form for åpenbaringstid. Pandemier river teppet til side og avslører vår menneskelige sårbarhet, samt ethvert politisk systems manglende kontroll og evne til å forberede seg på det uforutsette. Illustrerende nok måtte Erna Solberg motstrebende innrømme at regjerningens beredskapsplaner var basert på «en helt annen» type pandemi, og at deler av beredskapen «åpenbart» (sic!) ikke var godt nok forberedt.

---

Sakprosa

Espen Stueland

Pandemiarkivene

Oktober forlag 2021

---

Enten det nå gjelder korona, pest eller kolera, så fremtvinger de menneskelige lidelsene nytenking og refleksjoner på alle områder av samfunnslivet. Denne ettertankes innsikt og visdom nedfeller seg i vår kulturs kollektive hukommelse, ikke bare i form av kunst og litteratur, men like mye i prosaiske tekster av medisinsk, juridisk, økonomisk eller politisk karakter. Det er dette omfattende arkivmateriale Stueland åpner i jakten på den usynlige virusfiendens konkrete avtrykk i menneskets livsverden.

[ Øyvind Strømmens bok om konspirasjonsteorier bør leses i kristne kretser ]

Avvikene kan gi dypere innsikt

Stuelands bok inngår i en litterær tradisjon, der noe av målet er å gjøre kommende generasjoner bedre forberedt på nye og uventende pandemiers utbrudd. Stueland er i den forbindelse noe kritisk til måten den klassiske pest- og koleralitteraturen blir brukt på under den nåværende pandemien. Hans kritiske poeng er at vi alt for lett blir fascinert av likhetstrekk med vår egen situasjon, og slik overser glemte og overraskende elementer i den gamle litteraturen. De gamle tekstene kan best lære oss nye ting når vi jakter på avvikene, det uventede, det som ikke ligner på vår egen situasjon. Først da kan vi få hjelp til en dypere innsikt i den enorme kompleksiteten som preger slike lidelsesfulle sykdomsutbrudd.

Enten det nå gjelder korona, pest eller kolera, fremtvinger de menneskelige lidelsene nytenking og refleksjoner på alle områder av samfunnslivet

—  Paul Otto Brunstad

Her er vi ved et viktig poeng i Stuelands prosjekt, nemlig hans nøkterne og jordnære søken etter pandemiers komplekse sammenhenger. Dette er viktig i møte med den frykten og avmaktsfølelsen som utløses når mennesket rammes av en usynlig fiende, og som så tydelig avslører mennesker og systemers avmakt og mangel på kontroll. Sosial distansering og bruk av karantene forsterker ytterligere smerten, idet det politiske systemet mer eller mindre tilfeldig isolerer den enkelte fra sine nærmeste og de man er mest avhengig av.

Behovet for en syndebukk

I slike tider vokser, ikke uventet, behovet for å finne en syndebukk, noen man konkret kan rette sinne og den oppmagasinerte frustrasjonen mot. Ikke til å unders over at pandemier blir en yngleplass for konspirasjonsteorier, slik Stueland fremhever det. Styrken i disse forlokkende teoriene ligger nettopp i forenklingene av problemene. Enkle forklaringer gjør det mulig å identifisere, forfølge og straffe de som er skyld i det hele, for på den måten få slutt på lidelsene.

Ikke til å undres over at pandemier blir en yngleplass for konspirasjonsteorier.

—  Paul Otto Brunstad

Syndebukkperspektivet speiler her et av menneskets dypeste behov, nemlig behovet for mening i møte med lidelsens problem. Vet vi hvorfor, kan vi leve med de fleste hvordan. Utfordringen er likevel at overgangen mellom hvorfor og hvordan krever en klar årsakssammenheng, noe som aldri har vært lett å finne i rammene av lidelsens problem, ja, der fraværet av mening er noe av selve lidelsen.

Pater Paneloux to prekener

Jobs bok, som ligger utenfor rammene av Stuelands prosjekt, tar opp og avslører et hvert forsøk på slike konspirasjonsteoretiske årsaksforklaringer. «For jeg har talt uten å forstå, om det som er så underfullt at jeg ikke fatter det», innrømmer Job mot slutten av sin lidelseshistorie. Mening lar seg ikke konstruere, rett og slett fordi lidelsen dypest sett alltid vil være meningsløs.

[ «Sarabande» er en smertens bok med lysende innsikter ]

Stueland finner i sitt materiale et eksempel på en lignende erkjennelse. Pater Paneloux i Albert Camus kjente roman Pesten, holder to prekener. I den første prekenen fremhever pateren at pesten er Guds straffedom over mennesker som har syndet. Først når syndere vender om og tror på Gud, vil pestens herjinger kunne stoppes. Den andre prekenen har en helt annen vinkling, langt mildere og mer trøstefull. Han har i mellomtiden meldt seg som frivillig medarbeider på et av byens sykehus. Der har han vært vitne til at et barn dør alene på en grusom måte, uten foreldrene til stede. De er fanget i isolat i sitt eget hjem, og kan ikke være hos sitt eget barn i dødsøyeblikket.

Mening lar seg ikke konstruere, rett og slett fordi lidelsen dypest sett alltid vil være meningsløs.

—  Paul Otto Brunstad

Denne opplevelsen blir et slags ground zero, et punkt der forenklede tros- og meningsperspektiver har brutt sammen. Sammenbruddet har åpnet øynene for kompleksiteten i lidelsens problem. Frigjort fra abstrakte teologiske spekulasjoner, kaster han seg nå inn i kampen for det lidende mennesket på det konkrete planet. På dette planet må gudstroen suppleres med politisk, juridisk, medisinsk og økonomisk innsikt.

[ Nyoversettelsen av «The Waste Land» forlater den kristne kulturens nett av forestillinger om apokalypsen ]

Lindre lidelsene

Camus og Stueland synes her å møtes på et spennende punkt. Begge kjemper mot en abstrakt tilnærming til lidelsens problem. I erkjennelsen av det meningsløse som avdekkes i vår tid, og i pandemiarkivene, ligger det et konkret kall til å kjempe for menneskeverdet på bred front. Det finnes ingen enkel løsning, det finnes ingen syndebukk som kan straffes for å få slutt på pesten og plagene som nå, og i fremtiden, vil fortsette å ramme oss. Som troende og humanister må vi, på hvert vårt område – enten det nå er det pedagogiske, diakonale, juridiske, økonomiske, politiske eller kulturelle – kjempe sammen for å lindre lidelsene pandemien har påført oss i vår tid.

Stuelands bok er en nøktern og lærd veiviser inn i dette arbeidet, til den enkelte og fellesskapets beste.