Anmeldelser

Ingvild Rishøis «Stargate» gir julens budskap ny betydning

Ingvild H. Rishøi punkterer offerrollen og tar eierskap til julefortellingen på urovekkende vakkert vis.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Ingvild H. Rishøi boltrer seg blant eventyr, barnebøker, juleevangeliet og julesanger og gjenskaper julefortellingen på egne premisser i sin nye bok, den første på sju år. Samtidig tilfører Stargate. En julefortelling barneperspektivet emosjonell dybde og peker på fortellingens sentimentale potensial. Forfatterskapet får et sterkere selvbevisst drag.

Kikkermentalitet og offerrolle

Ingen høytid illustrer forskjellen mellom rik og fattig sterkere enn julen, noe H.C. Andersen utnyttet fullt ut i Den lille pige med svovelstikkerne fra 1848. Selv om eventyret ender uendelig trist, kan leseren trøste seg meg at den lille jenta forenes med mormoren i det hinsidige. Julefortellingen innfridde datidens leseres forventninger om å grøsse av medfølelse over andres lidelse, samtidig bekreftet den et kristent verdensbilde.

---

Roman

Ingvild H. Rishøi

Stargate. En julefortelling

144 sider, Gyldendal 2021

Ingvild H. Rishøi er tilbake – denne gangen med en julefortelling: Her tematiserer hun hvordan det er å vokse opp med foreldre som har rusproblemer. Foto: Gyldendal

---

Stargate retter et kritisk blikk mot nåtidige lesere og punkterer offerrollen. Her utnyttes posisjonen til å vise at vår kikkermentalitet også tilfredsstilles når vi leser om andres ulykke. For «i jula er rikfolk desperate etter å finne noen å hjelpe […] Folk får aller mest julestemning av å føle seg snille.» Barns erfaringer med å vokse opp på siden av det velfødde Norge er tekstens anliggende, men denne julefortellingen er komponert på en måte som gjør at den unnslipper all sentimentalitet.

Barnets omsorg

Siden debuten i 2007 har Ingvild Rishøi utviklet et kresent og solid novellistisk forfatterskap der barn i enkelte tekster inntar omsorgsrollen for foreldrene sine. Hvordan føles det når de voksne svikter? Fortellerstemmen i barnehøyde perfeksjoneres enda et hakk i Stargate. Medfølende og presist fanges barnesinnet, og vi innser at hele barnets horisont brukes på å yte omsorg for den voksne. Her er ikke plass til å undre seg over universets gåter eller kjæledyras forunderlige liv.

Vi innser at hele barnets horisont brukes på å yte omsorg for den voksne.

—  Astrid Fosvold

I Stargate bor jeg-fortelleren, Ronja, og storesøster Melissa sammen med faren på Tøyen i Oslo. Han er dranker og svikter ungene når det gjelder som mest. I begynnelsen av fortellingen får han en jobb som tiårige Ronja har et spinkelt håp om han klarer å beholde, slik at de kan feire jul. For undere kan skje, sier den jobbformidlende vaktmesteren, som en stedfortreder for evangeliets budbringer.

«Det skjedde i de dager»

Som et motspill til og underminering av juleevangeliets håpefulle åpning, «det skjedde i de dager» har ungene en helt annen forventning til ordene: «de dagene». For dem refererer de til farens drikkeperioder. I et frempek forutsier tiåringen hele nedturen til faren, som inntreffer nøyaktig slik hun har sagt: «men så kom de dagene» og «men så kom den ettermiddagen». Stargate leker med realistiske og eventyrlige sjangertrekk og knytter realismens forutbestemthet til farens drikkemønster. Men vi skal se at eventyrelementenes magi frigjør barna. Forskjellen mellom forfallet som foregår i den lille familien og forventningene om julestemning, utløser en kraft som svarer til styrken i de velkjente kontrastfylte scenene i Pigen med svovelstikkerne. Stargate unnslipper sentimentaliteten fordi den er så komplekst fortalt.

Realisme og overskridelse

Søsknene illustrerer de to ulike anslagene i fortellingen. Gjennom Melissa illustreres ansatser til en sosialrealistisk fortelling. Når faren svikter, holder hun krisen unna ved å overta farens jobb som juletreselger. Fortellingens umenneskelige kapitalist ansetter henne på slavelignende vilkår og en svindler av en selger gjør Ronja til agn for hungrende julestemningskunder. Gjennom jentenes erfaringer med lovløse tilstander i Eriksens juletreutsalg, ser vi konturene av en tradisjonell realistisk fremstilling.

I handlingens første halvdel trøster Ronja på ti år seg med drømmebilder om en hytte i skogen og et håp om at faren kan endre atferd. Lillesøsteren nærer seg på de elementene i fortellingen som overskrider sosialrealismen, og slik tilføres Ronja handlekraft. Når hun opplever sviket, tar hun i likhet med Astrid Lindgrens røverdatter et kraftig oppgjør med faren. Samtidig kan leseren ikke unngå å legge merke til forskjellen i oppvekstsvilkår mellom Lindgrens hovedperson og Stargates Ronja.

Tre gode hjelpere

Omslaget i fortellingen inntreffer i en scene der kontrastene mellom julens gledesbudskap, de andres selvtilfredse familielykke og Ronjas situasjon topper seg. Julesalmen «Deilig er jorden» fylles av skjærende dissonans, mens jeg-fortelleren fra scenen opplever at hennes far ikke dukker opp blant de andre foreldrene til skolens Lucia-feiring. Det gjør derimot den brysomme naboen, som er en av Rishøis julefortellings tre gode hjelpere. Han vikarierer som bestefar for Ronja mens klassens prektigste barn mesker seg med å borre i familiesituasjonen. Rishøi er en god observatør av barns hensynsløshet.

Rishøi får troen på det gode i menneskene til å lyse.

—  Astrid Fosvold

Det er også H.C. Andersen, som kommenterer latterliggjøringen av voksentøffelen piken med fyrstikkene mister i det hun krysser veien i innledningen av eventyret. Rishøi hermer scenen, og lar febersyke Ronja krysse gaten uten ytterklær, men hun blir reddet av fortellingens tredje hjelper. Som jenta i eventyret frykter Ronja hjemmesituasjonen og likhet med henne, setter hun seg på bakken, trekker hun beina under seg og sovner ute. I bakgrunnen høres julesangens verslinje: «Oss fra jorden opp til seg». Men her tar vår julefortelling en annen retning enn eventyret.

Undre kan skje

Som for å herme eventyrets lovmessighet opptrer en rekke elementer tre ganger, deriblant juleevangeliets under, som får gyldighet i romanen. Gjennom forfatterskapet viser Rishøi innlevende omsorg for utsatte liv. Ofte opptrer en god hjelper som opponerer mot trangen til å si: «The fight is fixed», og lover at undere kan skje når ingenting annet hjelper.

Rishøi får troen på det gode i menneskene til å lyse. Vinternoveller fra 2014 avsluttes med en tekst som heter Søsken. Stargate tar opp tråden og forgyller den.

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold er cand. philol. i nordisk litteratur og bokanmelder for Vårt Land

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser