På tvers av religiøse skillelinjer lyser Lucia-feiringen opp i det skandinaviske vintermørket. Vi kan undre oss over kraften i legenden om jenta som døde for 1700 år siden. Hvorfor har den overlevd så godt gjennom århundrene at småskoleunger i dag kan gjenfortelle den?
Forfatter og journalist Vetle Lid Larssen, som tidligere har gitt ut en roman om norsk slavehandel, er aktuell med en sterkt kildebasert roman som forfølger fortellingen om Santa Lucia fra dens opprinnelse i 304 e. Kr frem til vår egen tid.
Et enormt kildetilfang
I motsetning til Unni Falkeids lærerike biografi om Birgitta den hellige, som plasserte hennes skrifter i idehistorisk sammenheng og analyserte inspirasjonsstyrken i fortellingene, er Lucias siste reise blitt en dramatisk og underholdende historisk roman.
---
Roman
Vetle Lid Larssen
Lucias siste reise
632 sider, Strawberry publishing 2021
---
Vetle Lid Larssen må har gjort et usedvanlig godt utvalg i et enormt kildetilfang for å tak i det materialet som utgjør stillaset som han bygger handlingen i romanen på. Med en sterk opptakt som tar utgangspunkt i historien om Lucias fryktelige skjebne under keiser Diokletians kristendomsforfølgelser på 300-tallet, beretter romanens tre deler om tidlig middelalder, middelalderen og moderne tid. Med tolv enkeltstående fortellinger fører forfatteren leseren gjennom historiske hendelser som er karakteristiske for den tidsepoken de opptrer i. I middelalderen erobrer araberne Sicilia i 878 e. Kr., dikteren Dante dør i 1321, og i senmiddelalderen hersker uro og rivalisering mellom klosterordener i Italia. På slutten av 1700-tallet inntar Napoleons hær Italia.
[ Stjerneforsker: – Vi trenger svar på kvinnenes rolle i vikingenes verden ]
Fotfolkets fortellinger
Omdreiningspunktet i fortellingene er ferden til helgenkisten med St. Lucias relikvier. Den europeiske kulturhistorien trer frem gjennom litt perifere historiske skikkelser. På mange måter er dette blitt fortellinger nedenfra, fra bipersonenes perspektiv, fra fotfolket i historien.
Vetle Lid Larssen er en god tidskronikør.
— Astrid Fosvold
Romanen levendegjør sentrale deler av den europeiske historien. Men forfatteren har valgt å vie helgenfortellingen litt betydning i norsk sammenheng også. Derfor blir Harald Hardrådes innsats for den bysantinske keiseren (1032-1044) belyst. I romanen får han ansvar for å frakte helgenkisten til Konstantinopel. Så vidt jeg kan forstå av etterordet tar forfatteren her utgangspunkt i sin egen fantasi snarere enn i kildegrunnlaget. Røverhistorien skiller seg også ut ved en særlig språklig tone med a-endinger, vi skal nok smile litt av de råbarka vikingene.
Bestialsk og blodig
Lucias ferd gjennom historien fremstår som en handlingsdrevet og fargerik historie med fyldige beskrivelser av krigshandlinger, lemlestelser og middelalderske torturmetoder. Bestialske og blodige sceneskildringer dominerer i mange av kapitlene som kjennetegnes av et enormt persongalleri, der mange av skikkelsene mest ligner statister. Det er som om fortelleren beveger seg litt ovenpå kildematerialet sitt, gjenforteller det og at fortellingen derfor blir litt oppramsende. Det kan være at den historiske avstanden og ettertidens oppfatninger av middelalderen har satt sitt preg på fremstillingen i disse delene.
[ Adventstidens lyseste tradisjon har en mørk forhistorie ]
Flere av beretningene følger et fast mønster der kisten med relikviene er en helligdom av stor verdi for de kristne makthaverne i middelalderen. Dermed blir den ettertraktet og forfulgt, reddet og kidnappet.
Fra kropp til bilde
For en leser som er ute etter sammenhenger, kan det virke lite tilfredsstillende at romanen byr på så mye ytre handling, dramatikk, forfølgelser og flukt. Muligens har forfatteren vært litt engstelig for å kjede leseren? Det veier opp at karakteristiske trekk ved tidsepokene, som misogynien i middelalderen, blir grundig vektlagt. I disse delene står kvinneskikkelser ved roret, i et ellers nokså mannsdominert romanunivers.
Romanen skaper ikke rom for undring over hvorfor myten har overlevd gjennom århundrene.
— Astrid Fosvold
Det kommer også fint frem at verdensbildet endrer seg i verdslig retning i moderne tid. Nå skjer det en interessant forskyvning der bildet av Lucia blir det som jaktes, mens den gamle kroppen ses som verdiløs. Leseren noterer seg overgangen fra middelalderens religiøse verdensbilde til opplysningstidens sekulære og at statsdannelsen har begynt å ta form på slutten av 1700-tallet. Sånn sett fungerer historiefortellingen fint i de to delene som handler om Napoleonskrigene og Habsburgerens maktbruk mot Venezia i 1848.
[ «Mordet på Henrik Ibsen»: Ellevilt og medrivande frå Erlend O. Nødtvedts ]
Løst sammenbundet
Etter endt lesing er jeg usikker på om den konkrete reisen til Lucias beinrester og helgenkiste er påskudd godt nok til å binde romanen sammen. Det mangler et samlende prosjekt for enkeltdelene, som blir stående litt hver for seg. Riktignok innledes og avsluttes romanen med en rammefortelling, men den skaper ikke rom for undring over hvorfor myten har overlevd gjennom århundrene. Likevel er enkelte av historiene mer gripende enn andre. I dem speiles Lucia-legenden slik at den oppleves mer integrert i fortellingen. Dessuten får de historiske skikkelsene mer liv og litt større psykologisk fortolkningsramme. En av dem er en fortelling fra middelalderen om en kvinne som utstøtt av familien ender opp i et kloster. Frem mot vår egen tid, i bokas siste del, får fortellingene mer nærvær, og figurene levendegjøres i større grad.
Snarere enn å undersøke kraften i myten og hvorfor den engasjerer ettertiden så sterkt, er romanen blendet av å spore opp de konkrete levningene etter Lucia. Selv om refleksjonene uteblir, er romanen fargerik, morsom og en frisk måte å gå til kildene på. Vetle Lid Larssen er en god tidskronikør.
