Ja, sier den svenske benediktinernonnen Søster Siluana Tengberg som i sin nye bok Änglarna – tro och erfarenhet gjør rede for sine års erfaringer med engler. Hun spør ikke om de finnes, hun snakker om dem med selvfølge og uten ironisk smil: «De gode englene er et hoff rundt den himmelske Kongen, de tildeles spesielle oppgaver i Guds frelsningsverk og er Guds budbærere til menneskene og Guds armé mot de rebelske åndene ... englene påvirker vår fantasi, vår hukommelse og med hjelp av bilder og innskytelser får de oss til å omvende oss fra det onde og oppmuntre oss til det gode».
Altså, en gudesendt eskorte som gis mennesket – uforståelig nok siden englene opptrer usynlig – og omgir oss på alle kanter og i alle kamper. Det motsatte av en antipoetisk livserfaring.
---
Engler
Søster Siluana Tengberg
Änglarna – tro och erfarenhet
---
Som vanndråper
Hun har to kilder: Bibelen og kirkefedrene – og folks erfaringer. Det siste ikke i spekulative termer. Hun referer til – den i dag – så populære Ignatius av Loyola, som ga oss regler for å kunne skille en god engel fra en dårlig. Den første gir oss ro og fred, den andre uro og engstelse. Den gode engelen går til verks «gjennom diskré, lette, milde berøringer, akkurat som når en vanndråpe trekker inn i en svamp, den onde gjennom mer eller mindre smertefulle støt, med bulder og brak som når en regndråpe faller på en stein.»
Hva er forresten forskjellen på en seraf og en erkeengel? Det er sånt som boken forteller meg.
[ Undring og maktkritikk står side om side i Gunnar Wærness' «Ta på Jesus» ]
Ved hvert vindpust
Den nylig helgenkårede engelske kardinalen John Newman (1801–1890) snakker konkret som noe om englene som «universets skjulte maskiner – naturen savner ikke ånd. Dets daglige arbeid puster av intelligens: Fra hvilken side vi enn ser det, så minner alt oss om disse skikkelsene, englene, fulle av nåde og hellighet, den Allerhøyestes tjenere, som ydmykt stiller seg til tjeneste for løftenes arvinger. Ved hvert vindpust, ved hver utstråling av lys og varme, ved hvert skjønnhetssyn så rører vi ved folden av englenes tunikaer.»
Bibeltros tvil
Særlig møter jeg såkalt «bibeltro» mennesker (hva nå det er for noe) som opplever englene som tvilsomme vesener, følelsesobjekter, udefinerbare skikkelser, som fører oppmerksomheten bort fra Bibelens «egentlige budskap». Faktum er at englene er nevnt rundt 300 ganger i Bibelens bøker. De lever i det store mellomrommet mellom Gud og mennesker, personlige vesener som tas på alvor i systematisk teologiske studier – angeologien. Englene er i kontinuerlig aksjon, særlig i dramatiske øyeblikk når viktige budskap fra Gud skal formidles.
Englene er det motsatte av en antipoetisk livserfaring.
— Olav Egil Aune
I den meget lesverdige boken Har kirken mistet sin troverdighet (Pax forlag) skriver presten Karl Gervin tankevekkende: «Englene har alltid vært der. De er eldre enn alle religioner og spiller en viktig rolle i mange av dem. I kristen sammenheng dukker de opp allerede på Skriftens første sider, de er med når historien går inn i nyere faser, og de har sentrale oppgaver når Bibelens siste bok forteller om det dramatiske som skal skje ved livets slutt. Det burde være rom for dem i en kirke som gjerne vil være skrifttro».
Men andre ord – kirken har på mange vis en englefobi.
[ J.M. Coetzee blir verande i limbo med «Jesu død» ]
Skaperens lange arm
Søster Siluana dissekerer ikke, hun skriver om det hun vet, hører, erfarer og får vite. Entusiastisk, men likevel nøkternt: «Teorien om englene», sier hun, «vil ikke trekke noe fra den vitenskaplige forskningen, den vil legge til en ytterliggere dimensjon: Englene viser seg å være Skaperens lange arm og hans ombud i kosmos.»
Bare et krampaktige forsøk på klarhet vil avvise et slikt synspunkt.
Søster Siluana dissekerer ikke, hun skriver om det hun vet, hører, erfarer og får vite.
— Olav Egil Aune
I Bibelen opptrer englene med største selvfølgelighet – når evangelisten Johannes skriver til de sju forsamlingene i Johannes Åpenbaring, skriver han ikke direkte til menighetene, men til menighetenes engler: «Dette er hemmeligheten med de sju stjernene som du så i min høyre hånd, og de sju lysestakene av gull: De sju stjernene er englene for de sju menighetene, og de sju lysestakene er de sju menighetene».
[ Bønn og å tenke på Gud er samme sak for Johannes av Valamo ]
Jeg sender en engel
Vi skal innrømme, jeg gjør det gjerne – det finnes områder som ikke lar seg opplyse vitenskapelig, fordi deres dunkelhet i seg selv er forutsetninger for at det finnes en klarhet. «Se jeg sender en engel foran deg» ... sier Gud i annen Mosebok. Det står der som en mektig, ikke enestående, hendelse – ikke bare en god historie. Den hellige kirkefaderen Johannes Chrysostomos (347 – 407) – og her vil jeg avslutte – skrev én gang: «Under messen bistår engler presten. Hele helligdommen og rommet rundt alteret er fullt av himmelske krefter, til hans ære som ligger på alteret. Dette er det kongelige bordet. Englene tjener ved dette festmåltidet. Herren selv er nærværende.»
For en rikdom.
