Ved bredden av den hardføre Ladogasjøen i Karelen ruver et kloster, et sentrum for Den ortodokse kirke i Finland. Her bodde en munk som mange kjenner gjennom hans brev, som ble gitt ut i bokform en gang på 1950-tallet, oversatt til mange språk (bortsett fra norsk!) – Gud er midt iblant oss. Munken er Johannes av Valamo (1872–1958). Brevene er trøst, oppmuntring og stort sett milde «påbud» til noen av hans hundrevis av besøkende og brevskrivere fra hele verden. Han advarer mot stolthet, hat og fordømmelse. Johannes er ikke noen intellektuell munk (hva nå det måtte være?), som øser av sine teologiske kunnskaper, han er enkel, en visdommens mann, ydmyk.
En ny samling av gjenfunne brev er utgitt på svensk: Se inn i ditt hjerta.
---
Bok: Tro
Helige Johannes
Se inn i ditt hjerta – brev från en biktfader i Valamo kloster.
Artos forlag 2020
---
En liten løk
Selv beskriver han seg som «en som forblir i kjærligheten til Kristus, en som halter på begge føttene, kroppslig som åndelig». Bønnen er hans skarpeste våpen, en mektig strøm som fosser i alle retninger og gir liv til hvert menneske som kommer i dens veg. Den kan være hard nok – «Bønn krever kamp inntil døden», som han skriver. I samme munnfull ber han en av sine brevmottakere om de ikke kan sende ham litt løk, som han er glad i og «som det ikke er så lett å få tak i». Noen vil si at han er vel streng, men det er de som ikke leser ham mellom linjene, hvor djevel som forherder oss i hjertet nevnes i samme åndedrag som han takker for en skjorte eller bukse noen har sendt ham.
[ «Biskop Erik Varden tar et sylskarpt oppgjør med døsige kristne» ]
Noen vil si at han er vel streng, men det er de som ikke leser ham mellom linjene.
— Olav Egil Aune
Måten å skrive på
Det er ikke noe «nytt» her, det er måten han skriver på som gjør det så levende – rett ut skriver han så vi våkner: «Når tanken på tidligere synder framkaller fortvilelse, så er det helt klart djevelen som prøver å få sjelen ut av fatning, hør ikke på ham, men ro deg ned, bli ikke urolig og lei deg, men forsøk å jage slike oppskakende tanker med bønnens hjelp», som han skriver i et av brevene, bibelsk nok: «Noe jeg har lagt merke til, er at djevelen liker bønner mindre enn noe». Han sier det som det er.
[ Dominikanerne 100 år i Norge: Klosteret som reiste seg fra skyttergravene ]
Åndelig vitenskap
Midt oppi alt skriver han interessant om det han kaller «åndelig vitenskap», ikke det at han er imot «verdslig» vitenskap, men han setter den ene over det andre fordi det tar hensyn til hele mennesket – den «åndelige vitenskapen» er også resultat av en systematisk erfaring (et ord fader Johannes aldri ville brukt!).
Johannes er ikke redd mørket. Han regner med det i alt sitt uhyggelige vesen.
— Olav Egil Aune
Det underlige er at antroposofen Rudolf Steiner snakker om det samme, den vitenskapen som står over alle, «Kristus-vitenskapen». Han mener at denne erfaringen er en av stadiene for åndelig visdom, tilgjengelig for de innviede. Johannes «Jesus-vitenskap» er noe alle kan oppnå, det gjelder bare å holde seg på vegen: «Den åndelige vitenskapen krever en levende tro og lydighet mot de evangeliske budene, og de viktigste budene er to: Kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten. Budene har vi fått for å rense hjertet fra begjær.» Alltid positiv utgang. Absolutt alltid. Trøst.
Ikke redd mørket
Johannes er ikke redd mørket. Han regner med det i alt sitt uhyggelige vesen. Sitat fra et av brevene: «Jeg er heller ikke befridd fra forskjellige, utrivelige opplevelser, deriblant så utrivelig at man vil skrike høyt, og iblant er det en slik tørke at man ikke vet hva man skal ta seg til. I slike perioder trengs tålmodighet og at man venter på Guds nåde – at alt dette skal forsvinne, og erfaringen er også at det blir slik.» Det handler om bønnens gnist. For, uten bønn er det tungt å leve. Og hva er bønn for Johannes: «Bønn og å tenke på Gud er samme sak».
[ «På sitt beste leser man ikke bare diktene til Casper André Lugg, man puster i dem» ]
Traumer
Jeg sitter og tenker: De som leser disse brevene og får traumene sine vekket av «djevel», «vrede» og «syndeskyld» – dem som har kjempet seg til en plass i det kristne livet med ordene hengende som en øks over hodet, må denne gangen lese det som en liste over enkle bivirkninger: «Du undrer deg på om Herren kan forlate deg? Det er en tanke fra djevelen, han skremmer deg med sin ondskap og vrede, ikke hør på ham». Men legger i neste linje til: «For det finnes ingen synd som er større enn Guds barmhjertighet» (som Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter også ble fortalt da hun var knust av sine feilgrep).
Tilpass familielivet
Johannes er nøye med å understreke at vi skal tilpasse oss familielivet, ikke eremittlivet. Sånn vi mottar det, i brevform, kan det virke uovervinnelig. Det er det ikke. Johannes stiller krav, men velfunderte og erfarne krav med kjærlighet. Vi må handle, ikke virre rundt og tenke nå ja, det går vel bra. I neste brev takker han for matpakken han har fått og som han nyter til sitt aller beste. Høyst naturlig. Han er ydmyk – under hvert brev står det noe sånt som «Jeg nedkaller Guds velsignelse over er deg. Hilsen din erkesyndige schemaigumen (klosterforstander) Johannes.» For den som leser alle brevene i et race, kan det virke påfallende underlig at denne ydmykheten gjentas gang på gang. Derfor leser vi sakte, ett og ett brev. For slik er det.
[ «Mette Nygård syner korleis kristendomen gjorde jødane til fiende» ]
I nærheten av
Jeg lar Johannes få siste ordet: «Forsøk å ikke dømme noen, for ellers kommer du ikke til å ha noen framgang i det åndelige livet.» Det er greit og forståelig, selv om det krever rygg. Jeg tar det til meg, og takker for å ha fått være i «nærheten» av Johannes «sjelesørgeren» noen timer. Han ble helgenforklart i 2019.
