Anmeldelse: Carl Frode Tillers «Flukt» innlemmer det åndelige i den harde realismen

Det er gammel folketro at julenatta er den farligste og mest magiske natta i året. Denne natta skal alt av overnaturlige vesener og trollskap være ute, det gjelder å holde seg innendørs. Og innendørs er personene i Carl Frode Tillers nye bok når julenatta kommer. Allikevel er opplevelsene de har høyst ekstraordinære, ja, overnaturlige.

Prisbelønte Carl Frode Tiller plasserer seg tydelig i en realistisk tradisjon. Særlig kjent er han for Innsirkling-trilogien (2007, 2010, 2014) og et særegent sosiologisk-psykologisk blikk. Realismen preger også høstens roman Flukt, men ikke bare. Like mye er den vevd på et åndelig premiss.

Sorg i jula

Elisabet og Sakarias har mista sin felles sønn Johannes i ei trafikkulykke. Fortvilelsen over tapet blir tydeligere i jula og de takler sorgen forskjellig. Elisabet drikker mye, de to er i ferd med å gå fra hverandre. Men slik dagen forløper, med besøk til hver sin gamle mor og deretter tur sammen til kirkegården, ender de opp med å tilbringe julekvelden og -natta sammen.

---

Roman

Carl Frode Tiller

Flukt

200 sider, Aschehoug, 2021

---

Denne ene dagen klippes i boka sammen med ei rekke tilbakeblikk som sirkler inn mer og mer av sønnens siste dager, forholdet dem imellom og ikke minst relasjonen de hadde til sønnen. I tillegg til Elisabets og Sakarias’ minner får vi også del i sønnens tanker fram til han dør. Slik skjønner vi at han sleit mer enn foreldrene oppdaga: Han ville være ei jente. Mer og mer tvinger spørsmålet seg fram: Gjorde de nok for han?

Elisabet, som turnerte som pianist store deler av sønnens oppvekst, sliter med skyldfølelse for å ha vært mye borte. Det er i det hele tatt sørgelige tilstander. Samtidig gnistrer det av Tillers skrivekunst, som lar personene tre tydelig fram med sine særegenheter. Både sønnens motstand mot å bli hjulpet av foreldrene og den stadige lystløgnen til Elisabet, som skyver både Sakarias og broren unna, framstår høyst troverdige. Sorgens tomrom og avstanden som finnes mellom personene, tegnes klart fram.

Allikevel skinner en strime av fortrøstning igjennom. Litt er det på grunn av Bachs Das Wohltemperierte Klavier, som Elisabet stadig spiller. Mest er det på grunn av bokas form.

Fortellerhopp

For det er formen som mest av alt særmerker årets roman. Uten forvarsel hopper jeg-fortelleren ut av et hode og inn i et annet. Det markeres ikke, det kan skje midt i ei setning, det står bare «eg» på samme måte som før, mens det er andre, små markører som gjør at vi oppfatter at vi har flytta over i et annet sinn.

Dette grepet kan minne om fortellergrepet Jon Fosse, et uttalt forbilde for Tiller, benytter i Septologien (2019–2021) for å flytte seg fra hode til hode og skape parallellitet mellom ulike personer og ulike tider i samme liv. Hos Fosse har dette grepet sammenheng med hovedpersonens bønneliv.

«Flukt» er ei fortelling som innlemmer det åndelige i den harde realismen.

—  Ulla Svalheim

Det som kanskje er overraskende, er at også Tillers fortellergrep i Flukt er forbundet med noe åndelig. Lenge kan hoppene mellom de tre personene passere som bare et fortellerteknisk grep som skaper undring og ikke minst drivkraft framover. Men når romanen runder av, har den påstått noe ganske annet, nemlig at denne glidninga inn og ut av de tre hodene også var virkelighet en stakket stund. For julenatta forblei Elisabet og Sakarias lys våkne, trollbundet av en felles opplevelse av at sønnen faktisk kom og var sammen med dem. De opplevde at han åpenbarte seg for dem, så å si, at de endelig fikk se alt de ikke så mens han ennå levde, og at han fortsatt finnes hos dem. «Vi var liksom eitt, alle tre», sier Sakarias, som er den harde realisten av dem, etterpå.

Kontakt med døde

Elisabet på sin side framhever trøsten:

«… eg var letta og glad fordi Johannes fanst framleis, og fordi eg ikkje lenger var aleine om å vete det, og eg var letta og glad fordi han hadde komme for å trøste oss, eller gi oss fred, eller tilgi, eller kva eg no skulle kalle det.»

Hvorfor er det så vanskelig å tro på en slik kontakt med de døde som kristen?

—  Ulla Svalheim

Slik er Flukt ei fortelling som beveger seg mot freden, og som ikke minst innlemmer det åndelige i den harde realismen. Men til Elisabets fortvilelse, får hun lite gehør for dette underet hos presten. Hun argumenterer med nattverden og forestillinga om at alle er en del av den samme kroppen, nemlig Jesu kropp: «Du både gir og tar imot nattverd, sa eg, du trur jo at vi er i den evige Gud, og at den evige Gud er i oss, at vi er eitt, kvifor er det da så vanskeleg å tru på at eg og Johannes framleis kan ha kontakt?»

Nyåndelig mikstur?

Ja, hvorfor er det så vanskelig å tro på en slik kontakt med de døde som kristen? Muligens fordi det å skulle slutte fra at Gud er i oss til at vi selv kan ha kontakt med døde, lukter av nyåndelig mikstur og bryter med i alle fall den kristendommen jeg kjenner. Når Tiller like etterpå lar Elisabet trekke inn den franske filosofen Michel Foucault og hans utsagn om at ikke engang prestene er religiøse lenger, alt er blitt vitenskapeliggjort, framstår poenget plumpt overtydelig. Men selv om jeg nærer skepsis til den påståtte ekstraordinære samklangen som plutselig lyder fra sjel til sjel, og ikke helt synes at formen er avhengig av en slik «forklaring», setter jeg stor pris på at Tiller i denne boka gjør ånden til en del av realismen.

Besøk av den savnede døde er kanskje ikke realistisk, men å ønske det, lengte etter det, er det i høyeste grad. Så skriver også Tiller inn i teksten en skepsis mot slike overnaturlige hendelser som romanen er smidd på, slik at boka oppfordrer leseren til å tenke over at det er fiksjon vi leser. Og som fortelling om sorg er romanen nær og innsiktsgivende. Ja, Flukt er ei glimrende bok.