Hilde Hagerups Like fint å jobbe som å danse. Om Klaus Hagerup er bokhøstens tredje biografi skrevet av barn av forfattere som i løpet av tiårene fra 1952 og frem mot slutten av sekstitallet hadde sine modningsår – skjønt Klaus Hagerup debuterte i 69. Foreldrene gjorde seg for alvor gjeldende mot slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet, en litterær spiringsperiode i Norge, og en tid som også markerte overgangen til noe nytt.
Utover på 70-tallet bekjente flere norske forfattere seg til et politisk program ytterst på venstresiden. Bøkene om Klaus Hagerup, Bjørg Vik og Marie Takvam – men også dagboka til Liv Køltzow, som kom i juni – gir oss unike innganger til et politisert litterært miljø. Samtlige aktualiserer forfatterskapene ved å betone den engasjerte holdningen til datidens store samfunnsspørsmål.
Tette bånd mellom liv og verk
Dikterbiografier forfattet av avkommet blir også fortellinger om egen oppvekst. Høstens tre biografer skriver med ulike innfallsvinkler og varierende grad av innlevelse og distanse. Lars Vik har størst analytisk avstand. Han leser de siste romanene i morens forfatterskap sammen med dagbøkene hennes, og fortolker Bjørg Viks verk slik at vi ser hvordan det får næring fra 70-tallets tidsånd.
[ Respekten stig under lesinga av Magnus Takvams bok om mora ]
Magnus Takvams portrett er drevet av ønsket om å rede ut sitt eget forhold til moren. Samtidig leser han diktene med vekt på den emosjonelle tilgangen, de står nær hennes egen intense livsfølelse og innlevelsesevne.
---
Biografi
Hilde Hagerup
Like fint å jobbe som å danse. Om Klaus Hagerup
194 sider, Aschehoug 2021
---
Klaus Hagerups utga selv i 1988 en biografi om moren, Inger Hagerup. Alt er så nær meg åpner hans egen oppvekst og gir oss innsikt i hvor mange av diktene hennes som er dypt rotfestet i egne erfaringer.
Klaus Hagerup valgte et konformt liv. For en med hans bakgrunn, var det i seg selv et opprør.
— Astrid Fosvold
Klaus Hagerups biografi om sin mor blir en av Hilde Hagerup kilder til hans liv. Datteren korrigerer farens blikk på sin egen barndom og mener at han bortforklarer at han vokste opp under forhold som med dagens øyne mest ligner på omsorgssvikt. Farmorens og farfarens alkoholmisbruk kastet skygger innover biografens egen oppvekst.
[ Klaus Hagerups gikk bort i 2018: Hans bortgang preget det litterære Norge ]
Med ulik styrke er alle biografene ærlige om foreldrenes drikking. Samtidig understreker Hilde Hagerup at hennes egen barndom var preget av trygghet og rutiner. Faren valgte et konformt liv. For en med hans bakgrunn, var det i seg selv et opprør.
Produktive smertepunkt
I likhet med Takvam, Vik og Klaus Hagerup nærer Hilde Hagerups fremstilling seg på sammenhengene mellom liv og verk. I hennes øyne var Klaus Hagerup livredd sin egen sentimentalitet, slik moren Inger var. Likevel er han sterkest når han lener seg mot det emosjonelle i sine tidlige verk. Hilde Hagerup beskriver med innlevelse hvordan faren skaper seg en identitet ved å overdrive det han selv ikke mestrer. På den måten mestrer han likevel. Her kom jeg på Markus Simonsens (Markus og Diana 1994) briljante takling av sin egen litenhet.
Datteren påpeker at biografien Klaus Hagerup skrev om moren forløser en kunstnerisk åre, en tilgang til barndommen, der forfatteren bruker sine produktive smertepunkt på måter som løfter forfatterskapet. I Alt er så nær meg forteller Klaus Hagerup at han som tjueåring fikk vite at moren ikke var helt sikker hvem som var hans biologiske far. Datteren forklarer at selv om Hagerup tilsynelatende ikke tok seg nær av det den gangen, så kom spørsmålet frem igjen senere i livet. På 90-tallet vokste hans barnelitterære forfatterskap frem.
[ Magnus Takvam: Min mors liv var både vakkert og stygt ]
Bearbeider tomrommet
Like fint å jobbe som å danse utmerker seg med en tydeligere litterær selvbevissthet enn de andre biografiene. Hilde Hagerup gir innblikk i hvordan boka blir til, og hun lar sin egen sorg over faren som er borte sette et solid avtrykk. Hun makter å gi uttrykk for sin egen sorgfølelse på en måte som skaper et allmennmenneskelig erfaringsrom, det skaper assosiasjoner til andre sorgbøker. Ved å skrive om faren bearbeider hun også tomrommet etter ham, å minnes er en måte å holde ham fast på. Hun henter ham frem når hun trenger ham.
«Like fint å jobbe som å danse» utmerker seg med en tydeligere litterær selvbevissthet enn de andre biografiene.
— Astrid Fosvold
I likhet med Lars Vik, som fører en imaginær samtale med moren, forestiller Hagerup seg hvilke svar faren ville gitt – et vellykket grep som skaper innlevelse. Slike grep brukte ikke Klaus Hagerup i 1988, men han sier i boka om moren at «skrivingen gjenskaper en veldig lengsel etter henne», samtidig som han får øye på seg selv som skrivende. Kanskje er det denne innsikten Hilde Hagerup, tar videre, bygger ut, slik at vi får øye på henne, i tråd vår tids litterære føringer.
Et barn av sin tid
Hilde Hagerup er nesten litt beskjemmet i sitt forsøk på å forklare og forstå hvorfor faren valgte AKP som sin politiske tilhørighet. Som ung var han bestevenn med Tron Øgrim og del av en krets som drev med politisk engasjert ungdomsteater. I likhet med Magnus Takvam, som tilhører samme generasjon som Klaus Hagerup, peker biografen på krigen i Vietnam som en mulig forklaring.
[ Olav skjulte sine spor. Det setter også begrensninger på denne boken ]
En artikkelserie skrevet av en som selv var aktiv i ungdomsopprøret, får Hilde Hagerup til å innse at de politiske radikalerne var naive og hadde håp for fremtiden som en av sine sterkeste drivkrefter. Hun snakker også om tidsånden og i hvor stor grad den preger oss, at vi er et produkt av den på måter det er umulig å overskue fra hvor vi står.
«Kunsten er alltid politisk»
Ved veis ende lytter Hagerup til faren som hevder «Kunsten er alltid politisk. (…) og den som unnlater å ta hensyn til det bør i det minste være klar over at han eller hun i det øyeblikket unnlater å ta hensyn til dyptgripende motsetninger i samfunnet.» Biografien gir oss innsikt i og overblikk over Klaus Hagerups betydelige forfatterskap. En gevinst er å høre om den litt mindre kjente delen av det, som dramatikken fra 70-åra. Det er fra «Ellinors vise» som ble skrevet som avslutning på Hagerups stykke Dikt & forbainna løgn (1976) biografen henter sin tittel.
