Anmeldelser

Anmeldelse: Beundringsverdig direkte, iblant uutholdelig pinlig

Herbjørg Wassmo lar karakterene prate fritt om døden, kunsten og kjærligheten som om det er den naturligste ting i verden.

Da jeg var liten, oppbevarte moren min voksenromanene min søster og meg ikke skulle ha tilgang til i en egen bokhylle. Det var to boktitler som tiltrakk meg enormt i den bokhyllen. Den ene var den jødiske forfatteren Victor Klemperers dagbok fra 1933 til 1945, Jeg skal vitne til siste stund. Den andre var Herbjørg Wassmos gjennombruddsroman Huset med den blinde glassveranda, med et blålig forsidebilde av en forlatt benk på en veranda. Jeg hadde veldig lyst på en glassveranda, det hørtes fancy ut, husker jeg at jeg tenkte, men min mor sa alltid at jeg måtte vente med å lese boken til jeg ble eldre.

Som voksen har jeg aldri oppsøkt den blålige glassverandaen, ei heller Wassmos øvrige romaner, kanskje nettopp fordi jeg – og ganske mange andre litteraturinteresserte på min alder – ubevisst har forbundet forfatterskapet med min mors generasjon. Det er synd, for Wassmos kvinneskikkelser er en viktig del av utviklingen av norsk feministisk litteratur, ikke minst fordi romanene har vært så populære.

Rut og Gorm

Wassmos nye roman, Mitt menneske, er fortellingen om forholdet mellom Gorm Grande og Rut Nesset, som kjente hverandre som barn, og som også er karakterer i Wassmos Det sjuende møtet fra 2000. Ved historiens begynnelse, i 1984, er Gorm er sjef i handelshuset Grande & co i en by i Nord-Norge, der han forsøker å hjelpe sin deprimerte søster Marianne, som har prøvd å ta livet sitt. Rut er også fra Nord-Norge, men har forlatt sitt pietistiske barndomshjem og blitt en suksessfull billedkunstner. Gorm og Rut finner tilbake til hverandre som godt voksne, og Gorm flytter til Oslo, der han begynner å studere litteraturvitenskap og tysk for å kunne arbeide med forfatterskapet til Thomas Mann. Romanen følger parforholdet frem til vår tid, vekselsvis fortalt fra Gorm og Ruts synsvinkel.

---

Roman

Herbjørg Wassmo

Mitt menneske

464 sider, Gyldendal 2021

Mitt menneske

---

Hyllest til likestilte par

Feminisme og likestilling er nøkkelord for Mitt menneske, som kan leses som en slags hyllest til det likestilte parforhold. Rut og Gorm er selvstendige mennesker, og insisterer på at de ikke kjenner hverandre fullt ut; at de ikke eier hverandre. Denne selvstendigheten er særlig viktig for Rut, og forholdet til Gorm går aldri på bekostning av kunsten hennes.

Feminisme og likestilling er nøkkelord for Mitt menneske, som kan leses som en slags hyllest til det likestilte parforhold.

—  Ingeborg Misje Bergem

Frihet og skamløshet er også sentrale tema, ikke minst i beskrivelsen av Gorms søster Marianne, som hele sitt liv har vært forelsket i sin bror. Som i mange av Wassmos øvrige romaner spiller også Nord-Norge en sentral rolle. For Rut og Gorm er hjemtraktene forbundet med pietisme, skam, krav og begrensninger, men også ansvar, lojalitet og likefremhet. Mens professorer fra Oslo siterer bøker de ikke har lest og fnyser av Virginia Woolf, er arbeidshesten Gorm fra distriktet en etterrettelig leser som er svært lydhør for Simone de Beauvoir.

Tell don’t show

Det er imidlertid flere ting som ikke fungerer så godt i Mitt menneske, som for det første er 200 sider for lang. Et annet problem er at dynamikken mellom Gorm og Rut, selve kjernen i ekteskapsromaner, ikke utvikler seg noe særlig gjennom de 25 årene vi følger dem. Ulmende irritasjoner og uuttalte konflikter blir forløst før de rekker å bli interessante for leseren. Både Gorm og Rut bærer på tap og traumer, men beskrivelsene av disse innprenter seg likevel aldri ordentlig i leseren fordi fortellerstilen baserer seg på «tell don’t show», ikke «show don’t tell». Det er stor forskjell på at en fortellerstemme sier at en karakter opplever «en lammende følelse av skam» og på å vise hvordan skam gjennom flere tiår eroderer et forhold innenfra uten at dette noen gang blir verbalisert.

For en leser fra en helt annen generasjon enn Wassmo, oppleves skrivestilen hennes vekselsvis forfriskende direkte, vekselsvis fremmedgjørende.

—  Ingeborg Misje Bergem

Når det er sagt, synes jeg Wassmo er god til å beskrive geografiske og sosiokulturelle forskjeller. Romanen sneier innom bygdesamfunn i Nord-Norge, Blindern på 1980-tallet og kunstnermiljøer i Berlin, Paris og New York. For meg blir Mitt menneske også en beskrivelse av en tidsepoke, av et Norge som gradvis blir mer kosmopolitisk.

Lite ironi

For en leser fra en helt annen generasjon enn Wassmo, oppleves skrivestilen hennes vekselsvis forfriskende direkte, vekselsvis fremmedgjørende. Ikke minst synes jeg det er interessant at Mitt menneske er mye mindre distansert og ironisk enn romaner skrevet av mine jevnaldrende forfattere. Wassmo lar karakterene prate fritt om døden, kunsten og kjærligheten som om det er den naturligste ting i verden.

Wassmo er også påfallende lite distansert når hun skriver om kropp og sex, som da Rut ringer Gorm for å be ham om å være aktmodell for henne:

« – Tilgje mæ, Gorm. Æ treng dæ, begynte hun.

– Ja? Ka står på?

– Bekkenet og hele låret ditt. Æ har ødelagt det, og må begynn på nytt. Kan du kom heim og ligg for mæ?»

Eller her, fra en scene der Rut akt-tegner Gorm:

«Øynene hans var vidåpne. Stirrende. Mens penis langsomt reiste seg mot henne. Hun holdt pusten. Holdt inne. Helt til penishodet sto der med hele sin perlemorsfargede bue».

For meg oppleves slike beskrivelser som helt uutholdelig pinlige, ikke minst fordi de ofte er så melodramatiske. Likevel beundrer jeg Wassmos fullstendig uironiske tilnærming, som jeg tror mange forfattere i min generasjon kan lære noe av, vel og merke under forutsetning av at de dropper beskrivelser av perlemorsfargede buer.

Les mer om mer disse temaene:

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser