«Og hun kunne ha gjort det enkelt og fortalt alt sammen slik sagafortellerne gjør det, som om hun var et sannhetsvitne som så alt utenfra med et overmenneskelig blikk, men hun ønsker å gjøre det annerledes. Ikke late som om hun er Gud, men i stedet velge å være et menneske. Ikke en mann, men en kvinne.»
Denne sagaen, Livs saga, begynner der Theodoricus Monachus’ historie om de gamle norske kongene ender, i det Sigurd Jorsalfare dør, i 1130. Om munken Theodoricus liv vet vi nesten ingenting. Vi kjenner ikke engang det norrøne navnet hans, men det antas altså at han var munk i Nidarholm kloster og senere studerte ved St. Victor-klosteret i Paris, hvor han skrev kongehistorien på geistlig oppdrag. Kanskje kan Theodoricus være identisk med erkebiskop Tore Gudmundson eller biskop Tore av Hamar, som begge brukte navneformen Theodoricus da de studerte i Paris.
Flettverk av fortellinger
Bak Livs saga står en svært historiekyndig forfatter, som med sikker hånd veileder leseren inn i et flettverk av fortellinger. Fra begynnelsen gjøres leseren oppmerksom på hvordan historiefortellere til alle tider har tatt sine valg, både med tanke på oppdragsgivere og sitt publikum. I Livs saga trer en helt ukjent forteller inn i historien og beretter om sitt liv.
[ Ville Shakespeare ha skrevet Hamlet om han ikke hadde mistet en sønn? ]
«Kvinner trenger ikke å dø for å forsvinne fra historiefortellingene, selv ikke gamle dronninger. Det var en reise uten heder og ære, en reise for å redde seg selv fra fortapelsen.»
---
Roman
Marlen Ferrer
Livs saga
347 sider, Gyldendal 2021
---
Kostelig lesning
Theodoricus historie om de gamle norske kongene er altså rammehistorien for Marlen Ferrers tredje roman. På en forunderlig måte dikter hun fiksjon inn i det historiske bakteppet. Sømløst flettes fortellingen inn i de historiske hendelsene. Helt naturlig omgås de oppdiktede karakterene historiske personer, som Erling Skakke, Sigurd Jarl eller Ingerid Ragnvaldsdatter. Og det er kostelig lesning når historikeren Ferrer trer inn i fortellingen og lar Liv arrestere, utfylle eller korrigere Theodoricus eller Sakse, eller «Saxo Grammaticus» som han kalles av lærde menn.
På en forunderlig måte dikter Ferrer fiksjon inn i det historiske bakteppet.
— Kristin Brandtsegg Johansen
Fortellingen veksler mellom to tidsnivåer. Den starter med den aldrende Liv Gudmundson , som sitter i et kloster ved Rin-elven og erindrer tilbake til den unge Livs erfaringer. Gamle mormor Hallgerds fortellinger, der den gamle troen – med æser, jotner, troll og norner – får en rolle, flettes også inn i denne sinnrike veven.
[ Hanna Dahl skriv kompromisslaust fram frontkjemparens versjon ]
«En uverdig tid»
Det lyder illevarslende når Theodoricus velger å avslutte sin historie i 1130, «for uverdig ville det være å gi videre til etterslekten minnet om alle de forbrytelser, drap, falske eder og frendemord som da fant sted. Folk vanæret hellige steder, gudsforakten spredte seg, munker og legfolk ble ranet, kvinner tatt til fange, og det skjedde en lang rekke udåder som det ville føre for langt å regne opp her. Alt dette fløt sammen som i en rennestein etter at kong Sigurd var død.»
Inn i denne uverdige historien forteller Liv Gudmundsdatter om de varslede udåder som rammer hennes lille familie så hardt. Før faren dør pålegger han Liv å passe på lillebroren Tore og det som er igjen av den nedbrente gården, på Stanganes i Ranriket. Det er fint at boka er utstyrt med kart over områdene handlingen foregår i. På grunn av storebroren Egils dugelighet i krig trekkes den lille familien bort fra den brune åkerjorda, fra barkingen ved sjøkanten og så mye annet. «Hun skulle ikke bare unnslippe bondestandens byrder, men også tape dens frihet.»
Fortellingens frihet
Mens Theodoricus altså hadde skrevet sitt historieverk på oppdrag av biskop Eystein, trenger ikke Liv skjele til noen nødvendighet som ligger bak og styrer hennes fortelling. Det er heller ingen som bryr seg eller vet hva hun holder på med. Liv er «bare en gammel og krokete proventkvinne, som full av gudfryktig anger har gitt fra seg eiendeler og gods for et siste oppholdssted bak klosterets tykke murer».
Når Liv slippes løs med alle sine følelser og indignasjon over den samtiden hun lever i, bryter romanen med fortidens sagaskrivere.
— Kristin Brandtsegg Johansen
Det blir en helt annen historie, samtidig varsles det helt klart at fortellingen bryter med de gamle sagafortellerne. Her kan det også innvendes mot forfatteren at hun lar et individ med moderne følelser, selvforståelse og krav til kjærligheten tre ut av 1100-tallet for å fortelle sin historie: «hun holdt fast ved det Ingerid hadde sagt den gangen, lot ordene hennes messe inni seg igjen og igjen: Eierskap over seg selv, eierskap over seg selv. Disse ordene vernet henne mot daudingens besvergelser.»
Bryter med sagaskrivere
Forfatteren har åpenbart tatt grep for å åpne opp historien for vår tids lesere. De gamle sagaenes konkrete, korthugne stil tillater lite følelser eller sentimentalitet, og selv om begjær kan være en drivende kraft, slipper erotikken bare inn i korte glimt, sett gjennom en dørsprekk. Dramatikken tones helst ned fordi sagafortelleren stoler på leserens dramatiske fantasi. Når Liv slippes løs med alle sine følelser og indignasjon over den samtiden hun lever i, bryter Livs saga med fortidens sagaskrivere. Dette reflekteres også på en fornøyelig måte når forfatteren lar Liv avbryte sin egen følelsesladde erindring, og gjengir hendelsene slik det trolig ville lyde på sagafortellerens knappe vis. Det er befriende.
Historien innhenter Liv
Liv drives av sine indre demoner og blir underveis sin egen verste fiende. Og der romanen hadde som utgangspunkt å fremheve kvinnene i historien, kommer de ikke særlig godt ut av det: «Fremdeles kokte det rundt grytene i traktene, for det var som man sier: Praten går like løst der kvinner lager mat som kniven sitter løst i sliren der menn drikker.»
Der romanen hadde som utgangspunkt å fremheve kvinnene i historien, kommer de ikke særlig godt ut av det.
— Kristin Brandtsegg Johansen
Historien innhenter til slutt Liv der hun sitter og skriver sin saga: «Hvor vidtrekkende sladderen var, skjønte hun ikke før mange år senere, da hun var i et gilde langt unna Stanganes og hørte den gamle islendingen framføre en saga hun gjenkjente.» Hun gjenkjenner sagaen og forstår at historien om denne kvinnen «som sto bak en rekke ukristelige illgjerninger mot gode menn» har underholdt geistlige på reise. Hun skjønner at den omhandler henne selv.
Ringen er sluttet og hun blir tom innvendig når hun forstår at det er en av hennes aller nærmeste som har fortalt den.