Olav skjulte sine spor, og det setter også sine begrensninger på denne boken

Han har vokst og modnet. De som traff kronprins Olav igjen etter hans fem år lange fravær under krigen, ble alle slått av den utviklingen som hadde skjedd med ham. Han hadde blitt sikrere i sin rolle og viste en helt annen dømmekraft og innsikt.

Første bind av Tore Rems biografi om kong Olav V etterlot oss med en kronprins som ikke hadde funnet sin rolle, som manglet en oppgave i livet – bortsett fra å vente i kulissene. Han var åpenbart utilfreds med tilværelsen, selv om ekteskapet med den svenske prinsesse Märtha ga ham større mening med livet.

[ Intervju med Tore Rem: Mener krigsårene styrket kong Olavs tro ]

Krigen skulle gi Olav den oppgaven han ønsket seg. Han fikk spille en politisk rolle, innenfor det norske kongehusets tradisjon for lojalitet til regjeringen. Og han fikk en militær rolle, først som inspirator for de norske styrkene, og til slutt som sjef for det norske forsvaret. Baksiden av medaljen var at han måtte være borte fra familien mesteparten av tiden.

Kronprinsen ble nektet å slåss

Men det tok sin tid før han kom så langt. Det første krigsåret var hans livs mørkeste og mest frustrerende tid. Først ville han ut og slåss mot tyskerne sammen med sine soldater - han var jo offiser. Det fikk han ikke lov til av hensyn til kongehusets framtid. Etter det militære nederlaget ville han bli igjen i Norge og dele skjebne med sitt folk. Det nektet både regjeringen og hans far ham. Han ble mot sin vilje tvunget til å forlate landet i 1940.

---

Biografi

Tore Rem

Olav V. Krigeren 1940-45.

Cappelen Damm 2021

---

Kongens nei til kapitulasjon for tyskerne har i ettertid stått som det avgjørende øyeblikket for kongedømmet i Norge. Men like viktig var kanskje kongens avgjørelse om å forlate landet.

I ettertid fortoner det seg som en nesten selvinnlysende riktig avgjørelse. Men kongen var i tvil, og kronprinsen altså sterkt mot det. Kronprinsen var satt under press fra sine venner i borgerlige næringslivskretser i hovedstaden. De var ytterst negative til Arbeiderpartiregjeringen, og mente den nå hadde sviktet slik at kronprinsen kunne kvitte seg med den. De ville få en ordning med tyskerne som kunne redde monarkiet og få vekk Qusling.

[ Gunvor Hofmo brukte hele livet til å fortelle hva krigen var ]

Konge og kronprins var redde for å framstå som feige og som de sviktet folket om de forlot landet. De var redde for monarkiets framtid. I dag er det ikke så lett å se hvor utrygt det forholdsvis ferske kongehuset den gang sto. Den gang føltes det som alt sto på spill.

Han skjulte sine spor

Det er lite nytt for historikere i Tore Rems framstilling. Men han makter ved effektiv bruk av sparsomme kilder å få oss til å forstå de kvalene kronprinsen gjennomgikk i disse avgjørende og dramatiske ukene.

«Olav skjulte sine spor», skriver Rem flere steder. Han sørget for å brenne store deler av sin private korrespondanse, og i motsetning til foreldrene førte han heller ingen form for dagbok. I forrige bind kunne Rem benytte seg av erindringer fra folk som sto kronprinsen nær. Under krigen forsvant denne kontakten. Det nærmeste han kommer, er adjutantens dagbok. Men forholdet mellom kronprinsen og hans tidligere lærer ble stadig kjøligere i løpet av krigen, så heller ikke der kommer vi nær innpå personen Olav.

[ Første del av Olav V-biografien anmeldt: En konge blir til ]

Gudstroen ble mer bevisst

På ett område utleverer kronprinsen mer av sitt indre for offentligheten: Han uttrykker stadig tydeligere sin gudstro. Både gjennom det han sier i taler og det han sier i mer personlige ytringer, ser det i alle fall for meg ut som troen blir både mer bevisst og mer betydningsfull under krigen. Han følte sterkt behovet for Guds hjelp, men han bar også en overbevisning om at Gud ville gi seier i kampen.

Det ser ut som troen blir både mer bevisst og mer betydningsfull under krigen. Han følte sterkt behovet for Guds hjelp, men han bar også en overbevisning om at Gud ville gi seier i kampen.

—  Erling Rimehaug

Olav var engelsk, og kom til sin mors land. Men til britene fikk han et ambivalent forhold. Det var amerikanerne som kom til å stå ham nær, og da særlig president Roosevelt. Presidentens nære forhold til kronprinsessen ga opphav til rykter, som nylig ble blåst opp i en film. Uten å gå eksplisitt inn på den, tegner Tore Rem et bilde av et nært vennskap som aldri gikk over grensen til noe annet. Det finnes da heller ikke snev av sjalusi eller mistanke hos Olav. Også han er presidentens gode venn.

Direkte linje til presidenten

At Norges kronprinspar hadde en direkte linje til USAs president ble verdsatt og benyttet også av regjeringen til å fremme Norges sak. Presidentens berømte «Look to Norway»-tale betydde mye for Norges omdømme, og kronprinsen skal ha vært med på å forme den. På slutten av krigen ble Olav sendt til USA med klare oppdrag fra den norske regjeringen. Men selv om presidenten var velvillig, falt lille Norges interesser gjennom i de alliertes vurderinger.

[ Kong Olav såg evangeliet som den berande krafta i nasjonen ]

Rem er påpasselig med å gi de norske jødenes skjebne en plass i boken. Men det virker ikke som det opptok kronprinsen noe særlig, bortsett fra som bevis på tyskernes uhyrlighet.

Tore Rem er fortsatt langt mindre ærbødig enn tidligere kongebiografer.

—  Erling Rimehaug

Tore Rem er fortsatt langt mindre ærbødig enn tidligere kongebiografer. Særlig viser han det gjennom små ironiske kommentarer til kongens og kronprinsens særegenheter og svakheter, som deres sans for dyr drikke og eksklusive restauranter. Han slipper også rikelig til adjutantenes syrlige og bitre ytringer om sine sjefer, som ikke viser særlig evne til interesse for sine nærmeste medarbeideres følelser og behov.

På den måten kommer vi faktisk nærmere de kongeliges menneskelige sider enn i tidligere framstillinger. Men som i forrige bok blir det vel mye trivielle detaljer fra dagliglivet, som noen ganger får meg til å bla videre for å se om det skjer noe.

Ble nasjonalt symbol

I 1945 ble kronprinsen mottatt med stormende jubel da han kom til landet, og han reiste også rundt på en triumfferd i Nord-Norge og på Vestlandet. I løpet av krigsårene var han blitt både elsket og respektert av så godt som hele folket. De kongelige var blitt symbolet for den nasjonale motstanden. De sto fast der politikerne vaklet. Likevel var de gjennomført lojale mot sin rolle som konstitusjonelle monarker.

[ Vanskeligere å bruke en kristen retorikk i politikken ]

Kronprinsen fikk under krigen utvidet sin omgangskrets og sine erfaringer ut over enn den borgerlige overklassen på Oslo vest han hadde forholdt seg til før krigen. Dermed evnet han også å uttrykke seg og opptre mer naturlig overfor bredden av folket.

«Det er blitt kronprinsens krig. Den hadde vært med på å forme ham og den skulle fortsette med å definere hvem han var», skriver Tore Rem. Boken hans gir en bedre forståelse for hvorfor det gikk slik.