Få serier kan kalles mer innflytelsesrike enn Ingvar Bergmans Scener fra et ekteskap fra 1973. I sin samtid fikk den skylden for økte skilsmissetall – det diskuteres fremdeles om serien var et symptom på eller en pådriver for at stadig flere forhold gikk i oppløsning.
Det er uansett lett å tenke seg at den fikk livsledsagere til å snakke sammen på nye måter, kanskje særlig om kjærlighetens rolle i ekteskapsinstitusjonen. I Sverige doblet skilsmissetallene seg året etter at de seks episodene ble vist på statskanalen.
---
TV-serie
Scenes from a Marriage
Av: Hagai Levi
Med: Jessica Chastain, Oscar Isaac
Mandager på HBO Nordic
---
Gullstandard
Men den uredde åpenheten og realismen i et ektepar som snakker om vanskeligheter, har også hatt en sterk kulturell påvirkningskraft. Woody Allens samlivsdramaer står i sterk gjeld til Bergman (Allen ansatte dessuten Bergmans faste fotograf, Sven Nykvist.).
Man kan også se spor av den svenske mesteren i store deler av filmografien til den toneangivende regissøren Noah Baumbach. I Marriage Story fra 2019 takker han tydelig for inspirasjonen. Og Before-trilogien, Richard Linklaters tre filmer om et ektepar som prater seg gjennom noen timer i realtid, er laget med Bergman som gullstandard.
[ Anmeldelse: «Dune» er visuelt slagkraftig, men gir seeren lite å undre seg over ]
Formulert
Det mest påtagelige med å se Liv Ullmann og Erland Josephson som 1973-ektepar i vansker i dag, er spensten og tempoet i dialogen. At rollefigurene arbeider som psykiater og skilsmisseadvokat, gir dem et formulert forhold til situasjonene de står i, de evner ofte å se seg selv utenfra, ikke uten vidd og snert. Skuespillet heller mot det arkaisk teatralske, men det gjør seeren oppmerksom på teksten – på Bergmans poengterte og drivende måte å skrive samtaler på.
Der teksten var avgjørende hos Bergman, må nyinnspillingen i større grad lene seg på innlevelsen til skuespillerne
— Einar Aarvig
Israelske Hagai Levi er forfatteren og produsenten og regissøren bak seriefenomener som In Treatment og The Affair, og i oppdateringen av Scener fra et ekteskap holder han seg tett på Bergmans originalmateriale. Replikker og situasjoner er gjerne identiske – rent strukturelt deler den nye HBO-varianten 90 % prosent DNA med forelegget.
Som i originalen avlegger vi et par (glimrende spilt av Jessica Chastain og Oscar Isaac) besøk i kritiske faser i forholdet. Diskusjoner om familieforøkelse og utenomekteskapelige forhold setter dem på harde prøver, som også forsterkes av elementer som ikke var i Bergman-varianten.
Jødisk-ortodoks
Her spiller barnet deres en avgjørende rolle, mens noe avkom knapt var synlig i 1973. Kjønnsroller er snudd på hodet, og forholdene til parets egne foreldre er tonet ned. Den mest radikale endringen er hvordan Isaacs rollefigur her har en bakgrunn fra et jødisk-ortodokst miljø, en konservativ oppvekst i et miljø han har brutt ut fra.
Grepet er interessant, det gir ham en form for opprørskhet og annerledeshet, men spørsmålet er hvorvidt disse egenskapene avsporer handlingen mer enn den kler den. I utgangspunktet kom paret fra nøyaktig det samme svenske høyborgerskapet, likheten gjorde at bakgrunnen ikke ble avgjørende for friksjonen dem imellom.
[ Anmeldelse: Bent Hamers engelske comeback er utmerket tragikomisk ]
Mindre sammensatt
Oppdateringen lider dessuten av en trang til drama og sentimentalitet: Det er som om serieskaperne ikke stoler nok på teksten, den krydres stadig med musikk, stirring ut av vinduet og nærværet til den søte femåring.
Hovedpersonene har ikke den samme forståelsen av situasjonene sine som hos Bergman, de fremstår som mindre sammensatte mennesker, ofte med en inderlighet som grenser mot det utroverdige.
Hvor er kjærligheten?
Scenes from a Marriage er ikke uten kvaliteter, formspråket og kamerabevegelsene har et svev som kler handlingen. Oscar Isaac har for lengst bevist at han behersker tyngre drama enn Dune og Star Wars, og Jessica Chastain er tilsvarende god. Hun gikk nok en utmerket skandinavisk samlivsdrama-skole da hun spilte tittelrollen i Liv Ullmanns Strindberg-tolkning Frøken Julie i 2015.
[ Anmeldelse: Odd-Magnus Williamson imponerer stort med komedie om kreft ]
Men regien og veivalgene gir dem mindre å jobbe med. For der teksten var avgjørende hos Bergman, må nyinnspillingen i større grad lene seg på innlevelsen til skuespillerne. Resultatet blir en seig serie, som på sitt dårligste famler etter retning. På sitt beste, i mindre blink, tangerer den Bergmans overraskende friske og formulerte 1973-variant, bare med mindre diskusjon om selve kjærligheten.
