Bent Hamers engelske comeback er utmerket tragikomisk

Et kjennetegn ved Saabye Christensens bøker er at hovedpersonene ofte er taper-typer. Så også i romanen Sluk (2012) som inneholder to historier, den ene en oppvekstroman fra Frogner på 1960-tallet, den andre skildringen av Frank Farrelli som bor i ulykkesbyen Karmack i USA i en ubestemmelig nåtid.

Det er den siste fortellingen Hamer har laget filmmanus av, dog uten å binde USA-fortellingen opp til den første historien ved hjelp av en epilog slik det gjøres i boken.

---

Film: Svart komedie

The Middle Man

Av: Bent Hamer.

Med: Pål Sverre Hagen, Tuva Novotny, Aksel Hennie, Trond Fausa Aurvåg.

Premiere fredag 17. september.

---

– Skikkelig tragikomisk, takket være god timing

I Sluk ligger fiktive Karmack ikke langt fra den liksom-danske lykkebyen Solvang – denne ironiske kontrasten har Hamer droppet. Regissøren lar filmfotograf John Christian Rosenlund skape en stemning av undergang gjennom talende eksteriør- og interiørbilder av ytterst slitne bydeler. Ikke nok med at gatene og bygningene, rådhuset inkludert, ser skikkelig forfalne ut. Snart forstår vi at her skjer det triste, tragiske, tidvis også makabre ting.

Så hyppig dør mennesker i Karmack at legen, sheriffen og presten lyser ut stillingen som en mellommann til å gå med dødsbud – de orker ikke lenger å gjøre den vanskelige jobben selv. Det er da du som publikummer forstår at humoren blir av det svarte slaget.

Hamer har utmerket kontroll på spillestilen og kameraføringen innenfor det som etter hvert blir traurighetens voldelige estetikk

—  Kristin Aalen

Den dystre spillestilen i et ensemble av norske, amerikanske og en dansk skuespiller får raskt et absurd skjær over seg. Personenes korthugne replikker virker ofte malplasserte og rare, som da Farrelli under jobbintervjuet for å bli ansatt som The Middle Man uttaler at man må ta ting som de kommer, slik han selv gjorde da faren hans falt ned fra en stige og døde fordi hodet hans traff en ljå og hjernen ble delt i to.

Den gravalvorlige skuespillermimikken er lett å le av, ikke minst når Pål Sverre Hagen levendegjør en nervøs og mismodig Farrelli, mens sheriffen (Paul Gross) herser med ham og aldri blir fornøyd med jobben han gjør. Det er skikkelig tragikomisk, takket være god timing.

[ Dune er severdig, men tung på labben ]

Hamers renommé

Min forventning til en ny Bent Hamer-film er alltid stor – da jeg minnes hans tidligere meritter med glede.

Med Eggs (1995) og Salmer fra kjøkkenet (2003) ble regissøren kjent som filmskaperen for de odde menn, disse livets godt voksne slitere som takler hverdagen uten å bry særlig mange. Regissøren har i sin portrettkunst dyrket understatements og absurd humor. Å forske på enslige menns ritualer var det sprø skjelettet i Salmer fra kjøkkenet. I O’Horten (2007) handlet det om togfører Odd Hortens første døgn som pensjonist.

Med 1001 gram (2014) kom omsider en kvinnelig, langt yngre hovedperson, utformet av skuespiller Ane Dahl Torp. Slektskapet til de odde menn var så absolutt til stede, for skikkelsen Marie var ytterst ensom. Jobben hennes – å dra til Paris for å sjekke at en fysisk kiloklump faktisk veier ett kilo – vokste til et eksistensielt spørsmål: Hva veier et liv, forstått som hva er viktig i livet?

Nå lurer jeg på hva Hamer vil med å skildre taperen Frank Farrelli. Kanskje ikke så mye mer enn å gi oss noen morbide latterhikst ved hjelp av en gjennomført filmatisk stil.

[ Odd-Magnus Williamson imponerer stort med komedie om kreft ]

Perler på en snor

Farrelli får jobben som budbringer av dårlige nyheter med to måneders prøvetid, noe han er umåtelig stolt av. Vi aner at Frank ikke akkurat har hatt lykken med seg på arbeidsmarkedet til nå. Og hva slags forhold har han egentlig hatt til sin far og sin mor? Det bør man gruble på underveis.

Snart er fyren kledd opp i svart dress som det sømmer seg for en mann i alvorlig ærend, og så ramler ulykkene inn som perler på en snor. Stort mer bør ikke sies annet enn at Farrelli må forholde seg til mange sørgende, og det er han ikke veldig kompetent til.

Snarere er det slik at han selv vikles inn i tragediene, noen ganger uforskyldt, andre ganger fordi han har kort lunte og gjerne en høne å plukke med folk i nabolaget. At han innleder et forhold til sekretæren på rådhuset (Tuva Novotny), får også konsekvenser. Farrelli er ikke en mann som overskuer utfallet av det han begir seg inn i, for å si det sånn.

[ Formidabelt barneskuespill i norsk skrekkfilm ]

– Savner det lille ekstra

Hamer har utmerket kontroll på spillestilen og kameraføringen innenfor det som etter hvert blir traurighetens voldelige estetikk.

Men altfor brått er fortellingen slutt, og det virker som et antiklimaks. Det blir som å lese Karmack-fortellingen i Saabye Christensens roman uten å ta med epilogen. I filmversjonen blir jeg sittende og lure på hvorfor det ender slik. Min gjetning er at Hamer har villet lage Frank Farrelli-historien som et svar på regissørbrødrene Coens morbide skråblikk på livet og døden.

Mange filmelskere vil synes at det holder i massevis – jeg savner det lille ekstra fra 1001 gram.