Odd-Magnus Williamson imponerer stort med komedie om kreft

Hvor mange filmer har vi ikke sett om mennesker som får en livstruende sykdom og må kjempe for å holde motet oppe? Men vellykkede komedier om emnet finnes det ytterst få av. Ikke så rart, for hvis venner eller familiemedlemmer rammes av kreft, ALS, covid-19, demens eller lignende, setter ryggmargsrefleksen vår inn: Det er ingenting å le av. Så blir vi gravalvorlige, sorgtunge og kanskje også motløse.

Intelligente og varme humorister kan gi oss en annen innfallsvinkel. Det greier komiker Odd-Magnus Williamson med sitt nydelige manus til filmen Ingenting å le av. Her trekker han veksler både på sin mors evne til å takle brystkreft for mange år siden, og på egne reaksjoner da han mistet jobben som komiker i en tv-kanal.

Mislykket komiker

Williamson hadde sutret en god stund om at han var blitt sagt opp da en venn ble lei av å høre sytingen hans og sukket «jaja, det kunne vel vært verre. Du kunne mista jobben, blitt dumpa av dama di og fått kreft på samme dag».

For et lykketreff av en replikk – nå spiller Williamson hovedrollen som den 39 år gamle stand-up-komikeren Kasper Berntsen som blir sagt opp i humorbransjen fordi ingen ler av showene hans lenger, han dumpes av kjæresten og får vite av legen at han har fått kreft. Alt på én og samme dag. Er det rart han havner i mentalt mørke? Jeg kommer til å dø uten å ha hørt noen si «jeg elsker deg, Kasper», tenker han

---

Komedie

Ingenting å le av

Regi: Petter Næss

Med: Odd-Magnus Williamson, Sara Khorami, Øystein Martinsen, Anne Marie Ottesen, Karoline Krüge.

Premiere fredag 10. september.

---

I filmens åpningsminutter slår men det er jo ingenting å le av-refleksen inn hos meg som tilskuer. Hvordan skal regissør Petter Næss dra dette i land uten at det blir plumpt?

Men Næss er en ringrev som filmskaper. Han vet å balansere hårfint mellom skjemt og alvor, godt hjulpet av Williamsons arsenal av svartsynte og galgenhumoristiske replikker idet Kasper Berntsen drister seg til å omtale sykdommen sin på en ærlig måte i stand-up-opptredener, noe som gir ham ny oppmerksomhet hos publikum.

[ Formidabelt barneskuespill i norsk skrekkfilm ]

Varmende fellesskap

Det er en fryd å følge hovedpersonen der han går gjennom mørke, ensomhet og depresjon mot et fellesskap som gir ham varme og kjærlighet fordi han lærer å åpne seg.

Ikke minst lykkes Sara Khorami med å fylle rollen som Maria Toulabi, en kvinne som også er hardt rammet av en alvorlig diagnose. Samspillet mellom henne og Williamson er innom et bredt register av følelser – det er rørende å se.

Jeg avstår fra å røpe mer fra handlingen – dere må unne dere å oppdage hvordan den snor seg gjennom lys og mørke, fra sår motgang til lykkebringende medgang, men også omvendt.

Williamson er befriende usentimental i sin skildring av mennesker som strever med den tunge børen som livet har gitt dem på vei mot døden

—  Kristin Aalen, kritiker

Gode bipersoner

Ofte kan bipersoner i norsk film bli endimensjonale pappfigurer. Men i Ingenting å le av skaper Williamson og Næss den fantastiske skikkelsen Erik Elisabeth, en transperson som arbeider som Kaspers manager.

Hen blir vidunderlig spilt av Øystein Martinsen, breddfull av feminine følelsesutbrudd, kledd i stadig nye klær og hårfrisyrer, men også med en mannlig opptatthet av andre verdenskrig. Den mørke stemmen røper en fortid som Erik, pappa til Nina, før hen kom ut av skapet og ble transpersonen Erik Elisabeth. Nå er datteren blitt ungdomsskoleelev og strever med å tåle at venninnene ser faren hennes gå i dameklær.

Williamson skaper flotte scener der Kasper gir kloke innspill til Erik Elisabeth om å ta hensyn til datteren, ikke bare egne behov.

[ Filmen om A-ha viser bandets elsk/hat-forhold ]

Døden i hvitøyet

Williamson er befriende usentimental i sin skildring av mennesker som strever med den tunge børen som livet har gitt dem på vei mot døden. En samtalegruppe for personer med alvorlig kreftdiagnose blir snudd opp ned etter at Kasper røsker opp i måten de snakker på. Moralen er: Det er lov å være sint, det er viktig å være ærlig og det er befriende å le sammen selv når mye er ganske trist.

Manusforfatter Williamson har villet vise oss hvor morsomt det kan være å ta livet på alvor og hvordan humor kan hjelpe en til å fatte håp. Med et manus som er sprelsk og oppfinnsomt, men også fullt av omsorg overfor rollefigurene, lykkes ambisjonen.

Legg dertil et ensemble av dyktige skuespillere og en regissør med god fingerspissfølelse – dermed har vi fått en komedie det er trøstefullt å både le og gråte av.