Anmeldelser

Anmeldelse: Dristige «Nattebarn» utleverer psykisk ustabile unge – og lykkes

I dokumentaren «Nattebarn» møter vi unge mennesker som sliter med traumer og et dårlig selvbilde. Den store trøsten er at det finnes håp i enden av tunnelen.

23 år gammel gikk filmskolestudent Petter Aaberg på en psykisk smell og ville ta livet sitt ved å hoppe fra en bro i Lofoten. Heldigvis stanset politiet ham i tide. Et annet lykkekast var at bestekameraten Sverre Kvamme ville hjelpe ham ut av de mørke tankene og gi ham et annet perspektiv.

Dette skjedde i 2017. De to vennene bestemte seg for å lage en film om unge mennesker i Oslo som sliter med livet. Resultatet er blitt kinodokumentaren Nattebarn.

---

Dokumentar

Nattebarn

Av: Sverre Kvamme, Petter Aaberg

Med: Sverre Kvamme, Petter Aaberg

Premiere fredag 24. september

---

Tveegget sverd

De fleste filmer om psykiske utfordringer er trolig laget av idealister med noenlunde kontroll på livet sitt, i alle fall avslører de sjelden egne problemer på lerretet. Men i Nattebarn er Aaberg helt åpen om det han selv strever med: Han er diagnostisert med ADHD, har tvangstanker og en ustabil personlighet. Ikke minst skammer han seg over legningen sin.

I løpet av det året kameratene filmer råstoffet til Nattebarn, havner Petter rett som det er i et følelsesmessig kaos der han får mer lyst til å dø enn leve. Krisene hans flettes sammen med fire skjebner de treffer tilfeldig på ulike fester i Oslos natteliv: Selvskaderen Monica, transpersonen Emma, den deprimerte kokainmisbrukeren Oliver og heroinisten Cornelia. Alle er unge voksne som sier ja til å fortelle om seg selv i filmen.

Nå er det et tveegget sverd at den ene regissøren er psykisk ustabil. Midtveis i prosessen krangler de to filmskaperne om veien videre – Sverre sier åpent at det er krevende å jobbe med Petter. Men dokumentaren vinner i styrke og ærlighet på at en slik scene blir tatt med. Det gir også stor troverdighet at Petter av egen erfaring vet hva det vil si å leve på kanten av stupet når han intervjuer de fire «nattebarna».

.

Kjærlighetens makt

Det mest rørende i Nattebarn, er Miriam Øyna. Hun er en ung kvinne som Petter møter til en date – han vil gjerne få seg kjæreste til tross for sin angst og skamfølelse. Øyna lar seg filme i en rekke situasjoner, og snart ser vi at hun er nok et lykketreff for Aaberg. Denne herlige kvinnen tåler at Petter er den han er. De blir samboere, de elsker hverandre, og hun holder ut med hans ups and downs. Hvordan det går med forholdet, får dere finne ut selv.

Petters opplevelse av å bli godtatt og elsket, fører til at han klarer å takle de vonde følelsene og forstå at han har lov til å være seg selv uten skam.

Visuelt sett kunne dokumentaren fort blitt dominert av trøstesløse bilder av fortvilede skjebner. Heldigvis har filmskaperne flettet inn scener fra Petters lidenskap kitesurfing, enten det er på strender i Lofoten eller i et snødekket landskap. Storslagne bilder av hvordan han blir tatt av vinden og kastet mange meter opp i lufta, vokser til et symbol på gleden over å ha kontroll selv når vinden ser ut til å ta fullstendig overhånd.

Fire biroller

Filmskaperne har kanskje tatt seg litt vann over hodet ved å ville følge fire personer i tillegg til Petters hovedhistorie. Det er ikke plass til å skildre dem i dybden, det blir mer i glimt. Emmas fortelling er tydeligst – hun er født med guttekropp, men føler seg som jente – nå venter og venter hun på å få en kjønnsbekreftende operasjon.

De tre andre må vi gjette på hva som ligger bak smerten: Monica har skåret opp armene sine etter å ha vært utsatt for overgrep, Cornelia tar overdoser for å glemme sin vonde bagasje, Oliver ruser seg tungt og savner kjæresten han dumpet for å kunne spille i et metall-band.

At det er etisk dristig av filmskaperne å be psykisk ustabile personer om å utlevere seg i en dokumentar, er åpenbart. Midtveis håper jeg at de har tatt forholdsregler og skaffet seg profesjonell back-up i tilfelle noen av deltakerne ikke takler situasjonen. I en scene må de tilkalle ambulanse, i en annen gråter Sverre utmattet over det store ansvaret Petter og han har som regissører. Det tyder på at de er seg bevisst at nattebarna må tas vare på.

.

Håpefull slutt

Summen av de fire fortellingene vokser heldigvis sammen til en helhet som ender i håp. I sluttscenene har Monica fått ny kraft og har begynt å trene, Emma har kommet videre i prosessen med å få en kvinnekropp, Oliver og Cornelia satser på avrusning og rehab. Vi aner at omsorgsfulle behandlere, familie og venner må ha stått bak i kulissene det året opptakene har pågått.

Dermed toner Nattebarn ut i et viktig budskap om at det er lys i utløpet av tunnelen. Det nytter å våge å tåle egne følelser og indre kaos – som da Petter lærer seg å gå over brua i Lofoten uten å ville kaste seg utfor og dø. Eller å mestre kiten idet vinden hiver deg mange meter opp i lufta slik at du kjenner at det er verdt å leve.

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser