Utstilling imponerer: Et gripende bilde på hva sorgarbeid kan være

De fleste utstillinger foregår innendørs, mellom fire vegger, og blir dermed mer eller mindre isolert fra vær, vind og årstidenes gang. De blir, kunne man si, egentlig også adskilt fra det felles rommet og alt som utspiller seg der.

Skulpturtriennalen 2021 er i tett dialog med både ute-rommet, menneskene og naturen. Det er jo gjerne slik at de stedene vi ofte ferdes, blir låst til vanen: til steder vi pleier å gå, utkikkspunkt vi ofte oppsøker eller gjøremålene vi forbinder med området.

Ofte forsvinner stedene vi er fortrolig med bak disse vanene slik at vi egentlig ikke ser dem lenger.

[ Valgomatene er blottet for kulturspørsmål ]

Bryter vanen

Det var i hvert fall det som slo meg da jeg spaserte gjennom Ola Narr og resten av parken årets Skulpturtriennale er plassert i. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått her, men hvor ofte har jeg egentlig sett rundt meg, vært nysgjerrig på miljøet jeg har gått gjennom?

Jeg har nok vært for opptatt av hva som foregår i mitt eget hode, tenker jeg, der jeg står foran Ayatgali Tuleubeks Bird (2021), som henger fra et tre ved siden av stien. Skulpturen, som ser ut som en blanding av et kranium og en fuglekasse, er imidlertid bare et peilepunkt for lyden som utspiller seg i trærne rundt. Disse lydene, som virker merkelig kunstige, er en digital rekonstruksjon av morgensangen til topplerken, en fugl som sang i disse tretoppene i lange tider før den døde ut – i det minste i Oslo – en gang på 70-tallet.

Det er mange slike utgravinger av andre tidslag gjennom lyd på denne utstillingen. Andre tider, men samme sted, hentes frem, som «lag på lag av geologisk tid, lagra under føttene dine», som Margrethe Pettersen sier i sitt lydverk, som jeg har på øret, og som følger meg gjennom store deler av parkvandringen denne formiddagen.

Pettersen forteller om oslofeltets geologiske historie, om trilobitter og utdødde havdyr, som ligger under føttene mine. Parallelt er det også en helt annen tid som er lagret i lydene som strømmer på gjennom høretelefonene: lyder fra området i dag, lyder fra en vogn som knaser avgårde, barn som ler, en ball som spretter. Samtidsarkeologi, kunne vi kanskje kalle det, slik den hentes frem fra ferskere tilslag enn de urgamle fossilene hun også henviser til.

[ Han tjener seg rik på andres omsorgsbehov: – Hvorfor er jeg skurken? ]

Oppsamlede fragmenter

Joel Correia gir oss en annen vri i sin skulptur, som er en opphopning av alskens restmaterpaler kunstneren har funnet i nærområdet. Murstein, metallbiter, glassfragmenter: alt sammen har en gang vært en del av en helhetlig konstruksjon, en sammenheng som har tjent en bestemt funksjon, før bygget de var en del av forfalt eller ble revet og helheten gikk tapt. Disse stakkarslige restene tilhører underskogen av løsrevne biter fra fortidige liv, som ingen lenger vil se eller vie oppmerksomhet, men her har de blitt samlet, fokusert, på ny, slik at betrakteren skal kunne tenke over tidens gang og om det ikke likevel er noe å hente i kunstnerens betenkninger over disse fragmentene.

At fortiden deformeres når vi forsøker å huske hva som en gang skjedde, er en kjent sak. For vårt minne skriver gjerne om fortiden når vi skal gjenskape den, men det er sjelden å se selve forvridningen materialisert. Jeg forestiller meg at det er akkurat det som skjer i Lillian Tørlens Reach, hvor en stiges ranke og funksjonelle form er oppløst og blitt nærmest organisk, viltvoksende, der den slynger seg rundt en trestamme.

Stigen er ikke, slik den her fremstår, lenger noe vi bruker for å komme oss opp på toppen av et skap eller rekke eplene på en gren langt der oppe, men snarere en form som er fanget i spennet mellom fortid og nåtid. Kanskje det snarere er et minne om en stige mot et tre vi ser? En stige som slik den kommer til syne, og krummes, av vekten av alle årene som ligger mellom da og nå?

[ Maria Navarro Skaranger: – Selv om alt går skeis i livet, kan et barn være veldig ønsket ]

Rørende sorgarbeid

Det er i hvert fall historiske krefter i sving her, en dialog mellom vårt indre liv og den ytre verdens ting, noe vi kan se i en litt annen form i Erlend Grytbakk Wolds Decliner (in search of Leisure), hvor vanligvis så innbydende strandstoler har blitt vridd og vendt på og gjort det umulig å ligge på. Heller ikke de er bruksgjenstander, men tankefigur, som gjennom sine vridninger innbyr til grubling rundt alle ferieturer vi selv har vært på og steder vi har lagt oss ned for å hvile, men kanskje blitt forstyrret, eller ikke klart å falle til ro.

Verket jeg liker best er Jannik Abels Bjørka. Dets utgangspunkt er kunstnerens søster, og at hun tok sitt eget liv i 2019. Som materiale i sitt sorgarbeid tok Abel en 26 meter lang bjørk og arbeidet seg gjennom den med øks og sag til hun hadde forvandlet tre til 2.981 vedkubber. På triennalen er disse kubbene lagt i en sirkel foran et bålfat man selv kan tenne opp kubber i. Jeg liker det enkle og inderlige i dette verket – og at det å arbeide seg gjennom et tre for deretter å brenne kubbene av det, viser et rituelt fyndig og dypt gripende bilde på hva sorgarbeid kan være. Det er også en spirituell streng i den seremonielle oppdelingen av treet som knytter an til arkeologiske lag som rekker helt tilbake til den gang vi måtte lage leirbål for å holde oss varme.