Anmeldelse: Sparre Olsen gjorde Norge rikere

Det var ikke «vi» som fant ut at Sparre Olsens krystallklare, folketoneinspirerte musikk skulle ut på plate, det var det London-baserte selskapet Toccata Classics, som nå har fått den sansende pianisten Øyvind Aase til å spille inn Sparre Olsens komplette pianomusikk. Ingen som spilte piano rundt midten av forrige århundre og framover styrte utenom Seks gamle bygdevisur fra Lom eller Norske folkevisur fra Gudbrandsdalen. Det var folkeeie – slik mye av det andre han skrev, også var det.

[ Odd-Magnus Williamson imponerer stort med komedie om kreft ]

I festskriftet til komponistens 80-årsdag gir pianisten Kjell Bækkelund en situasjonsrapport fra én dag han tilfeldigvis sto i Musikk-Huset på Karl Johan da det første opplaget av Telemark–suiten, som var skrevet under okkupasjonen, ble lagt på disken: «Det var som om en ‘slager’ ble lansert, jeg mener – de første eksemplarene ble revet bort! Folk – store og små spilte Sparre Olsens Telemarksuite nær sagt over alt».

---

Klassisk musikk

Øyvind Aase

Carl Gustav Sparre Olsen: Complete Piano Music

Toccata Classics 2021

---

Hvem har ikke sunget

Carl Gustav Sparre Olsen var født i Stavanger 1903, døde på Lillehammer i 1984. Akkurat som Grieg, var han god på det lille formatet, best der – i utallige sanger (til tekster av blant andre Tor Jonson, Tore Ørjasæter, Inge Krokan og Olav Aukrust) og pianostykkene, som kan sies å være hans svar på Edvard Griegs Lyriske stykker. Og naturnære korsanger – finnes det et lokalt kor som ikke har sunget den kjærtklingende Fjell-Noreg, som verserer i utallige kledninger, sikkert også for pikkolofløyte og tuba?

Selve rotsystemet

Sparre Olsen var en ytterliggående tolker av naturens førsterett. Han fant tonene der, der og i folketonene, som på inderlig vis og uten kjente opphavsmenn eller kvinner, var som hentet ut av naturen, de kunne ikke blitt til i noe annet miljø. Det underlige er at Sparre Olsen gjør det nasjonale internasjonalt – ta den verdensberømte pianisten Percy Grainger (som var nær knyttet til Griegs a-moll-konsert) – han elsket Sparre Olsens musikk. Nasjonalistisk? Må Gud forby, for Sparre Olsen var den norske folkearven selve rotsystemet. Det var lite propagandistisk ved den beskjedne, lune karen.

Akkorden – den siste før musikken lukker seg – henger ofte i som en sølvtone i lufta.

—  Olav Egil Aune, kritiker

I en hilsen til Sparre Olsen på 50-årsdagen, skriver kollega Harald Sæverud i jubileumsskriftet: «Når kun der du griper tonen – heter det, visstnok i en annen forbindelse ... men jeg må uvilkårlig tenke på denne linjen i dag, for du er nettopp en av dem som har grepet tonen, en skjelvende, blank ny tone, som har gjort oss rikere og Norge større.» På sitt muntre vis skriver han også: «... og din henrivende tone til Aukrusts Vårblå himil i mars! – den står for meg som ditt smilende selvportrett ... ja, du ville simpelt hen ha tjent mang en god skilling på alle gangene jeg har nynnet den, om det hadde vært Tono-avgift på sånt også!»

Glassklar tolker

Det er ikke lett å spille Sparre Olsen, nettopp fordi han – i mange tilfeller – er så enkel. Han sa selv at hvis fem toner kan sies med to, velger jeg det siste – en minimalist lenge før begrepet var oppfunnet i musikken. Jeg har levd med disse Sparre-tonene et par uker, og kjenner jeg etter er det en slags renselse i dem. Ikke mange i slengen, bare i små porsjoner. Akkorden – den siste før musikken lukker seg – henger ofte i som en sølvtone i lufta.

[ – Muslimer må ikke lenger tie om Taliban ]

Den uforbederlige Norges-vennen Martin Anderson, som driver det engelske plateselskapet Toccata Classics, konsentrerer seg bare om verdifull musikk av europeiske komponister, som har havnet i historiens bakevje. Tidligere har han utgitt organisten og komponisten Leif Solbergs symfoni og noen av hans orgel og korverker. Nå har han

funnet pianisten Øyvind Aase som en glassklar tolker av Sparre Olsens musikk, han overdriver ikke for å få musikken til å virke «rikere» enn den høres ut ved første ørekast – for tonene er rike, i seg selv. Det er tindrende spilt, alt, dette her. Han gjør Sparre Olsen til den skikkelsen han er og har vært i norsk musikk, en nasjonal klassisist av såre romantisk legning.

Fortsett med dette, Martin – det er en god håndfull sanger for kor og solister, orkester- og kammermusikk som venter på å bli luftet.

[ Han tjener seg rik på andres omsorgsbehov: – Hvorfor er jeg skurken? ]