Anmeldelse: Presidentinnene lodder ikke dypt nok

Da Werner Schwab drakk seg i hjel i 1994, bare 35 år gammel, hadde han allerede rukket å bli rik og myteomspunnet. Den østeriske dramatikeren vokste opp i fattige kår og det sies at han ofte ble overlatt til seg selv som barn. Fire år gammel fant han veien ned til tantens vinkjeller og drakk seg full for første gang. Etterpå løp han skrikende gjennom skogen. Kanskje er det ekkoet av dette plagede skriket som forfølger han videre inn i livet og dramatikken, og som skaper den helt spesielle nerven i det han skriver.

Jeg har sett tidligere Schwab-oppsetninger som har satt spor. Som stykket med den hysterisk klingende tittelen Folkeutrydning – eller leveren min er meningsløs, som var så overraskende mørk og morsomt på samme tid. Når Oslo Nye setter opp Presidentinnene, skimter vi bare glimtvis dramatikerens forsøk på å holde livssmerten unna. Det blir heller ikke morsomt nok. Slik glipper også mye av essensen i Werner Schwabs dramatikk – tanken om at verden er så fæl at latteren er det eneste middelet til å holde ut.

Livets skitt