Helstøpt «Hamlet»

Fra første tunge trommedrønn vibrerer gjennom salen, settes stemningen for Hamlet. Lyden fra musiker Elisabeth Mørland Nesset som sitter bak trommesettet ytterst på scenekanten, får oss ikke bare til å skvette til i det stykket starter, men skal vise seg å «akkompagnere» Shakespeares tekst hele forestillingen igjennom. Noen ganger som mørke, eggende rytmer for dramaet som utspiller seg.

Andre ganger som en punchline, en buldrende understreking av det som blir sagt. Eller som et urovekkende drønn karakterene nærmest må overdøve for å bli hørt. Bruken av trommer er et grep regissør Johannes Holmen Dahl har brukt før, men aldri så intenst tilstedeværende som her. Selv når trommingen en sjelden gang stopper opp, får det stor effekt. I den plutselige stillheten som legger seg rundt den ikoniske «å være eller ikke være»-monologen, er det som om ordene og poesien i Shakespeares tekst klinger enda mer glassklart.

---

Teater

Hamlet

Av William Shakespeare, oversatt av André Bjerke

Bearbeidet av Johannes Holmen Dahl og Hege Randi Tørresen.

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi og kostymer: Nia Damerell

Lysdesign: Norunn Standal

Nationaltheatret, Hovedscenen

«Suggererende, stilren teaterkunst.»

---

Herbert Nordrum i rollen som prins Hamlet, sier replikkene blottet for patos, nærmest mumlende, fortsatt fengslet i sitt tankespinn. Uten store fakter, men med stor innlevelse får han frem spenningen i Hamlet. Vi ser den stadig mer uløselige knuten av problemstillinger som bygger seg opp inne i ham.

Selvbevissthet

Hamlet handler om hvor vanskelig det er å forstå seg selv og ta de rette valgene. Når det 400 år gamle stykket oppleves å gå til kjernen av det helt grunnleggende ved å være menneske, er det ikke fordi ingrediensene Shakespeare byr på er særlig gjenkjennbare for noen av oss. Her er mord, spøkelser, renkespill og et iskaldt slott. Det er derimot Hamlets væremåte og baling med hvor vanskelig det er å være menneske som resonnerer.

[ Enestående bibelmaraton i teateret ]

Idet stykket starter har verden slik prins Hamlet trodde den var, nesten smuldret helt opp. Faren er nettopp død, og moren har allerede giftet seg med onkelen hans. I en drøm viser hans døde fars ånd seg og forteller at han ble myrdet av sin egen bror. Han ber Hamlet hevne det, men i stedet for å handle vikles Hamlet inn i tvilen. Han prøver å finne ut av sannheten på ulike måter, blant annet ved å spille gal. Han kan aldri si direkte hva han tenker, fordi han ikke vet hvem han kan stole på, men må hele tiden orientere seg i en verden av masker og spill.

Hamlet regnes som det første komplette, psykologiske portrettet i verdensdramatikken.

—  Kjersti Juul

Shakespeares iscenesettelse av det falske – av teatraliteten – føles treffende tett på tendenser i vår tid. Hamlet regnes som det første komplette, psykologiske portrettet i verdensdramatikken. Den tærende tvilen, selvbevisstheten, handlingslammelsen – det at han ser seg selv utenfra og reflekterer rundt sin egen væren, er moderne erfaringer vi kan kjenne oss igjen i.

Poetisk

Johannes Holmen Dahl har nærmest gjort det til et varemerke å ha en svært nedtonet, «nedpå» og naken stil der skuespillerne og teksten kommer i sentrum. Det krever mye av ensemblet, som her viser at de behersker kunsten å formidle våre egne problemer i Shakespeares poetiske språk. I rollen som Hamlets onkel/den nye kongen, skaper Jan Gunnar Røise en dynamisk karakter rik på nyanser.

Kim Haugen (som selv spilte Hamlet i 1992) har en tydelig og sterk tilstedeværelse som farens gjenferd, mens Anne Krigsvoll får mye morsomt ut av rollen som graver. I rollen som Ofelia har Maria Kristine Hildonen fått langt flere replikker enn i originalmanuset. Et heldig klipp-og-lim-grep om teksten som bøter på Shakespeares tendens til ikke å la de kvinnelige karakterene si like mye. At Hamlet og Ofelia slik blir mer likeverdige på scenen, kler en tolkning anno 2021.

[ Anmeldelse: Vær grusom-komplott ]

Anne Krigsvoll får mye morsomt ut av rollen som graver. I rollen som Ofelia har Maria Kristine Hildonen fått langt flere replikker enn i originalmanuset. Et heldig klipp-og-lim-grep om teksten.

Elegant

På Nationaltheatret har scenograf Nia Damerell åpnet scenerommet helt opp. Her har skuespillerne ikke noen andre kulisser å lene seg på enn en massiv vegg bakerst i rommet, tapetsert med blafrende ark – Shakespeares tekst som eneste forankring. Etterhvert som tiden går og stykket spilles, skyves veggen gradvis og umerkelig nærmere publikum, til Hamlet til slutt står presset ut mot scenekanten mot stykkets slutt. Som en konkretisering av at tiden har rent ut, rommet for refleksjon er brukt opp og Hamlet er tvunget til å handle. Slik behersker regissør Johannes Holmen Dahl kunsten å få de teatrale virkemidlene, tekst og analyse til å smelte sammen. Det er sømløst, elegant og uhyre dyktig gjort.