Anmeldelser

Anmeldt: Teater om Gud som er lei av menneskene

«Den minste engelen» rommer tunge og viktige tema og menneskenes fremtid på jorden. Med noen romslige grep kunne teaterstykket vært utviklet til en meningsfull voksenforestilling, for mye av det går langt over hodet på barna det er laget for.

Hvis jeg oppfatter denne forestillingen korrekt, er den en interessant parabel i bibelsk ånd om endetiden i himmelen og på jorden. Det yrer av referanser til vår egen samtid, derunder virtuell virkelighet, opprør, klimaendringer og krig, og til bibelske fortellinger som den om Jakobs stige, englenes hærskarer, havet som deler seg, og generelt om himmelens manglende interesse for hva som foregår på jorden.

Om dette egner seg for barn fra 9 år er en helt annen sak, spesielt siden Gamla – altså Gud (frodig spilt av Unn Vibeke Hol), ikke bare har trukket seg tilbake, men gjemmer seg hele tiden for å leke. Dels er hun lei hele greia, dels har hun overlatt ansvaret til noe upålitelige personasjer som himmelske hærførere (Gard Skagestad), anført av en mafios erkeengel til forveksling lik kombinasjonen av en MC-boss og Hitler (Iren Reppen), og lærere som underviser i disiplin og ellers følger ordre. Niklas Gundersen leverer for øvrig et knallbra onemanshow som engleskolelærerinnen frk. Venge, det betyr at innledningen er morsom for alle aldre, uten at det egentlig helt følges opp.

---

Teater

Den minste engelen

Av Alf Kjetil Walgermo

Det Norske Teatret, Scene 3

Regi: Rebekka Nilsson

Med Andreas Koschinski Kvisgaard, Unn Vibeke Hol, Iren Reppen, Gard Skagestad, Kidane Gjølme Dalva, Niklas Gundersen

Scenograf og kostymedesigner: Katja Ebbel Fredriksen

Komponist og lyddesigner: Matthias Ingiberg Sigurdsson

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Tekstutvikling og omarbeidelse: Rebekka Nilsson og Carl Morten Amundsen

For barn fra 9 til 12 år

---

Den minste engelen

Ti plager og vel så det

Midt i engleskolen finnes lille Mikal (Andreas Koschinski Kvisgaard) – den minste av alle – han har ikke fått vinger ennå, og han synes det er urettferdig. Det klør ikke på skuldrene hans engang. Har han gjort noe galt? Han er en nysgjerrig liten sjel som spør og graver om alt mulig, slik guttunger skal, men en engel skal altså ikke det. Av ham forventes det bare skjønnsang om at i himmelen hersker det fullkommen harmoni, at løven og lammet gresser sammen og at alt ser ut som et glansbilde med mye glitter på.

Koschinski Kvisgaard spiller sin Mikal med forvirring og overbevisning, vi tror på denne guttungen som opprøres av all uretten og alle løgnene han ser.

—  Mona Levin, kritiker

Mikal sniker seg til en titt i et alltid tilstedeværende periskop, og sammen med Gamla ser han ned på jordens elendighet. Hvordan har Gud tillatt at det er gått så langt? «Det er lettere å bygge nytt enn å passe på noe som hele tiden går i stykker», svarer hun. Da aner vi det kommende kaos – flom, jordskjelv, sult og elendighet, barn som lever på søppelhauger og dør uten at noen løfter en finger, ødelagte byer og natur. Her er ti plager og flere til; i et glimt ser vi til og med en gresshoppesverm – riktignok gjennom VR-briller i et videospill.

Den minste engelen

Perfeksjon finnes ikke

Mikal oppdager til slutt at det «perfekte samfunn» ikke eksisterer i himmelen engang. Han erkjenner at han har tatt feil, lærer å ta egne valg og følger ikke lenger bare ordre. Han slenger seg ned Jakobstigen til jorden, der det riktignok alltid kommer en ny krig, et nytt opprør, en ny maktsyk og manipulerende lysengel (den revolusjonære Lux) som følger med på ferden, en ny «sterk mann», en ny basunengel – den vi er blitt kjent med, den vennlige Kidane Gjølme Dalva, blir drept. Men der det også er mulig å gjøre det beste man kan ut av situasjonen. Menneskene har valg, og Mikal velger å gjøre det beste han kan. Han vil være skytsengel.

Koschinski Kvisgaard spiller sin Mikal med forvirring og overbevisning, vi tror på denne guttungen som opprøres av all uretten og alle løgnene han ser. Vi tror også på humoren og oppfinnsomheten, på betydningen av frie valg og til å la være å spille Creation Station. Men alt dette går laaangt over hodet på barna.

Den minste engelen

For sterkt for de små

Walgermos manus er ekte opprørt og rommer mye humor og handling. Her er til og med noe tilsvarende actionfilmenes biljakt, dog uten bil. Dramatikeren er åpenbart vel bevandret i bibelhistorien. Teksten som helhet unngår å tolke Det Gamle Testamentes eldgamle legender i lyset fra Det Nye og fra vår samtid. Men det som skjer med kloden vår nå, og som Den minste engelen er en sterk påminnelse om, gjelder alle, det er universelt skjebnetungt, og snart er det for sent å ta valg i det hele tatt.

Scenografien er både enkel og ruvende. Små saccosekker i gull svulmer umerkelig i størrelse til de overtar scenen og delvis salen – da pep det igjen skremt fra fireåringene som absolutt ikke burde vært til stede – og et sølvskimrende hav finner en vei mellom de enorme gullbølgene. Vi kan forestille oss at iallfall noen kan komme seg over på det tørre. Og så trekker hav og bølger seg tilbake – til neste gang Gud ikke orker mer av menneskeheten.

Dette er store og tunge tema, selv for voksne. Med noen en romslige grep og med alle Det Norske Teatrets ressurser, kunne Den minste engelen utvikles til en meningsfull og satirisk voksenforestilling i en annen og mer fokusert regi. Voksne har referansene, voksne har all grunn til å bli redde, men blir det ikke i møte med saccosekker. Barn gjør det, og dette er for mye gru for de små.

Alf Kjetil Walgermo er journalist i Vårt Land. Stykket er anmeldt av Mona Levin, teaterkritiker i Aftenposten.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser