Under stortingsvalgkampen i 2001 kom ordet «utenforskap» for alvor inn i den norske politiske debatten. Røde Kors hadde lagt frem en rystende rapport som viste at svært mange norske barn vokste opp i fattigdom. Historiene om barn som fikk et dårlig utgangspunkt i livet, som slet med helsa og ikke fikk være med på fritidsaktiviteter og skoleturer fordi familiene hadde «vedvarende lav inntekt», gjorde et sterkt inntrykk.
Barna som vokste opp i fattigdom ble et stort problem for den relativt ferske statsministeren Jens Stoltenberg – og en viktig grunn til at Arbeiderpartiet tapte valget.
---
Bok: Sakprosa
Vi, dei fattige: Åtte forteljingar om barnefattigdom
Maria Lavik
Samlaget 2021, 153 sider
---
Doblet antall fattige
Fire år senere måtte satt Kjell Magne Bondevik med ansvaret, og antall barn i fattigdom hadde økt. I en TV-debatt var SV-leder Kristin Halvorsen nådeløs: «Dette er jo ikke vanskelig, dette handler om politisk vilje. (...) Det er en skam at vi har barn som lever i fattigdom i Norge».
Men den knallharde dommen skulle hjemsøke Halvorsen. Fire år senere, da hun selv var finansminister, ble hun tvunget til å be om unnskyldning. Antallet barn i fattige familier hadde økt under den rødgrønne regjeringen.
Og slik har det fortsatt: Til tross for at fattigdom og utenforskap hos barn og unge har stått høyt på den politiske agendaen i 20 år, og statsbudsjettet og velferdssatsingene er mer enn doblet under ulike regjeringer, har antallet barn som lever i fattigdom blitt tredoblet siden 2001.
Jeg tror viljen til å bekjempe fattigdom har vært der, men vi har åpenbart ikke klart å knekke koden.
Til tross for at barnefattigdom har stått høyt på den politiske agendaen i 20 år, har antallet barn som lever i fattigdom blitt tredoblet siden 2001.
— Erik Lunde
Åtte velskrevne fortellinger
Etter å ha fulgt debatten om fattigdom blant barn over to tiår, er det forløsende å lese Maria Laviks bok Vi, dei fattige. Her er det ingen slagord og forenklinger, eller tildeling av tydelige helte- og skurkeroller. Boken er forsøk på å forklare hvem de fattige er, årsakene til at de har endt opp med «vedvarende lavinntekt» og hvorfor det i mange tilfeller er vanskelig å bryte ut av fattigdomsfella. Gjennom åtte velskrevne fortellinger lar Lavik oss komme tett på mennesker som kjenner fattigdommen på kroppen. Dermed blir folka bak statistikken levende for oss.
Ofte er historiene både sterke og rørende. Man lar seg overvelde over styrken og overlevelsesevnen til noen av dem som av og til, og helt misvisende, kalles «samfunnets svakeste». Men jeg tar meg også i å tenke at noen foreldre skylder litt vel mye på andre. Forfatteren selv skriver: «Nokre av historiene har vore ekstra vanskelege å skriva ut, dei har vore uoversiktelege, kaotiske, utan ein klar helt eller eit klart offer. Men slik er verda (…)».
Nettopp. Slik er verden. Og det er en sterk prestasjon av en saksprosadebutant å beskrive den så godt.
Innvandring og fattigdom
Jeg syns også det er imponerende hvordan Lavik har klart å flette inn akkurat passe mengde fakta og statistikk til å kunne sette de personlige historiene inn i en sammenheng. Leseren druknes ikke i tall og politiske analyser, men får nok til å se at fattigdom ikke først og fremst handler om individuelle valg, men om strukturer.
Maria Lavik definere seg selv inn til venstre i det politiske landskapet, men det hindrer henne ikke å gå grundig og saklig inn i problemstillinger som har vært tabu for deler av venstresiden, slik som sammenhengen mellom innvandring og økt fattigdom. Samtidig skinner det igjennom at Laviks svar ofte er mer velferdsstat. Hun løfter frem sivilsamfunnets innsats på en god måte, men problematiserer samtidig at det offentlige overlater fattigdomsbekjempelse til sosiale nettverk og frivillige organisasjoner.
Samtidig er det på det rene at fattigdommen øker samtidig som statsbudsjettet vokser kraftig og velferdsstatens sikkerhetsnett (på mange vis) forsterkes. Jeg skulle ønske Maria Lavik hadde reflektert mer rundt dette paradokset. Tyder det på at vi har undervurdert andre årsaker til utenforskapet, som for eksempel at mange har fått svekket sine sosiale nettverk og bruker mindre tid sammen med andre? Hva vil det ha å si for hvordan vi må jobbe mot utenforskap fremover?
Bør leses av politikere
I fjor ble det kjent at mangemillionæren Jan Petter Sissener hadde betalt dyrt for at politikere på Stortinget, i regjeringen og i Oslo bystyre skulle få Jan Bøhlers bok Østkantfolk gratis. Jeg skulle ønske noen gjorde det samme med Maria Laviks bok. For hvis politikere og mediefolk leser Vi, dei fattige, kan det føre til en mer informert og mindre polariserende debatt om fattigdom i årene som kommer. Det trenger vi for å kunne snu den vonde trenden.
Maria Lavik er journalist i Vårt Land. Erik Lunde er leder av Strømmestiftelsen og tidligere KrF-politiker.