Anmeldelser

Med denne amerikanske filmen markerer Mona Fastvold seg som en av sin generasjons beste

Med den underspilte og dempede The World to Come, markerer norske Mona Fastvold seg som en av sin generasjons fremste filmskapere.

Mens regissører som Harald Zwart, Tommy Wirkola, Joachim Rønning og Espen Sandberg har pleid et nært forhold til norsk presse i arbeidet med og lanseringen av sine amerikanske filmer, har Mona Fastvold fra Jar gått stillere i dørene. Etter en kort karriere som skuespiller (som blant annet inkluderer 65 episoder av Hotel Cæsar), debuterte hun som filmskaper med Søvngjengeren i 2014.

Store spørsmål

Det engelskspråklige firkantdramaet fikk premiere ved den toneangivende Sundance-festivalen og ble startskuddet på en amerikansk karriere, hovedsakelig som manusforfatter på ektemannen Brady Corbets filmer. Ingen av dem har berøringsangst for store spørsmål, selv om formspråket er nokså sobert: The Childhood of a Leader tok for seg oppveksten til en kommende despot i mellomkrigstidens Frankrike. Mens Vox Lux (2018) var en blendende speilhallopplevelse om samspillet mellom en popartist, publikum og en deprimerende tidsånd.

.

---

Dramafilm

The World to Come

Regi: Mona Fastvold

Med: Katherine Waterston, Vanessa Kirby, Christopher Abbott, Casey Affleck

Kinopremiere fredag 6. august

---

Blomstring

The World To Come er basert på en novelle av Jim Shepard, som er kjent for nitid research i sin gjengivelse av historiske hendelser. Shepard har blant annet tatt for seg skjellsettende rettssaker og store ulykker, som jordskjelv og Tsjernobyl-nedsmeltningen. I filmen er vi nord på den amerikanske østkysten, det er midt på 1800-tallet og tilværelsen er en kamp. Ekteparet Abigail og Dyer dyrker jorden og holder høner og kuer, men dagene er sorgtunge og fattige på mening etter at de mistet sin fireårige datter i difteri.

«Jeg har blitt til sorgen», sier Abigails fortellerstemme, en økonomisk opplesning av nøkterne dagboknotater. Men, samtidig med at vinteren gir plass til vår og blomstring, dukker et annet par opp: den vitale Talley og den biske ektemannen Finney. De to kvinnene finner glede og trøst i hverandre, og et kjærlighetsforhold begynner å gro i hemmelighet.

Lengsel

Tittelen er bibelsk og spiller på at vår egen tid og verden, full av feilbarlighet og ulykke, skal erstattes av en ny og bedre. Filmen lager lykkeligvis ikke spenning av den forbudte kjærligheten, den prioriterer komplekse indre stemninger foran tradisjonell historiefortelling. Lengsel etter en annen tilværelse er filmens viktigste drivkraft, men kvinnene har verken virkemidler eller språk til å bryte ut av det tause, ofte voldelige patriarkatet. Talley må avfinne seg med å bli mishandlet av ektemannen, som rettferdiggjør slag og aggresjon med sitater fra Det gamle testamentet.

.

Tittelen er bibelsk og spiller på at vår egen tid og verden, full av feilbarlighet og ulykke, skal erstattes av en ny og bedre

—  Einar Aarvig

Tilgang

Til tross for overbevisende kostymer og andre tidsriktige detaljer – ofte av landbruksteknisk art – er formspråket mer poetisk enn realistisk. Den skildrer rolig en tilstand, og skaper ingen forventninger til dramatiske brudd med seeren. Når The World To Come likevel aldri føles monoton eller seig, er det på grunn av den mesterlige forvaltningen av menneskelige følelser.

Rytmen, utsnittene, musikken, været – alt gir oss tilgang til Abigails sinnstilstander. Amerikanske Katherine Waterstone, kjent fra Fabeldyr-serien og norske Amundsen, gestalter hovedpersonen særdeles finstemt, ørsmå ansiktsuttrykk og ingen fakter viser følelsene fortellerstemmen utelater. Dagboknotatene makter kun å uttrykke begivenhetene og stemningsleiene med datidens arkaiske og begrensende språk. Kontrasten mellom fortellerstemme og nærbilder får oss til å lete etter egne ord å sette på det vi ser. Daniel Blumbergs moderne musikk domineres av fagotter, tonene skaper en nysgjerrig friksjon med bildene.

Selvsikkert

The World to Come høstet trampeklapp og stående applaus da den ble vist på filmfestivalen i Venezia i fjor. Den er en dempet og vakker historie om å finne håp og varme i sorg og kulde, intelligent, følelsesbetont og selvsikkert fortalt. Med filmen markerer Mona Fastvold seg som en av de fremste regissørene i sin generasjon, og det må være lov å krysse fingrene for at hun også blir «stor» her i Norge.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser