Prisen for popen

'Celeste var et speilbilde­ av sin egen grusomme nåtid, en tid som gikk mot slutten av sin syklus». Omtrent slik lyder fortellerstemmen i Vox Lux, en dyster fabel om hvordan popmusikk forholder seg til seg til vanskelige og forvirrende tider og omvendt.

Tragedie

Vi begynner med det filmen kaller et preludium, i blekt, snøfritt vintervær, det er første skoledag etter årtusenskiftet. Hovedpersonen Celeste (Raffey Cassidy) overlever en skolemassakre, en hendelse som ikke blir mindre forferdelig av den dempete, nøkterne skildringen­ av den. I minnegudstjenesten for de omkomne setter fjortenåringen og søsteren toner og ord til den nasjonale tragedien­ med sin selvskrevne sang, en ektefølt ballade som blir en hit.

I dag ville neppe skole­skytingen vakt tilsvarende oppsikt og medieoppmerksomhet, slike hendelser har blitt nok en sørgelig del av det hverdagslige nyhetsbildet. Slik har fortellerstemmen rett i at vi lever i en grusom nåtid. Og Vox Lux handler, blant annet, om tap av uskyld, om en sivilisasjon i forandring.

Egner

Under vignetten Genesis­ – tilblivelsen – følger filmens første halvdel Celestes hurtige klatring til popstjerne, blant annet med en kostelig skildring av plateinnspilling i Stockholm. På kjøpet kommer et lynkurs i svensk pophistorie, om hvordan kirken og konservative satset på musikkundervisning i etterkrigstiden for å demme opp for amerikansk innflytelse og slik sett sådde grunnen for både ABBA og nåtidige produsenter a la Britney Spears-bakmann Max Martin. Til tonene av Monn-Keys-versjonen av Egner-klassikeren «Dyrene i Afrika» får vi en frenetisk klippet hjemmevideo som forteller oss at jentene har begynt å omfavne livets mer sanselige gleder. Når to fly senere raser inn i World Trade Center forstår vi at nedturen har begynt.

Produkt

Re-Genesis, andre del av Vox Lux foregår gjennom et halvt døgn i den grusomme nåtiden, det er 2017 og den 31-årige Celeste (nå spilt av Natalie Portman) skal gjøre intervjuer før en storslagen ­comebackturné som begynner i hennes egen hjemby. Tidligere samme dag har terrorister – iført masker gjort kjent av popartisten­ tidligere i karrieren – skutt med automatvåpen på en strand i Kroatia. Kjendispressen krever svar: Hvordan skal hovedpersonen forholdet seg til angrepet?

Celeste har gått fra å være innadvendt og forsiktig til utadvendt og selvopptatt. Suksessen har kommet med en høy pris, hun lever et liv i avstand til søsteren og tenåringsdatteren (Raffey Cassidy igjen). Hun har hatt en slags Britney-karriere, men med formuleringsevnen og stjerne-selvtilliten til Madonna, og hun er lei av å bli behandlet som et produkt. Men kanskje er hun nettopp det?

Innstudert inderlig

Brady Corbet regidebuterte i 2015 med The Childhood of a Leader, en utforskning av fascismens fremvekst, med manus av hans norske kone, Mona Fastvold. Egil Monn-Iversen & Cos tilstedeværelse er et tegn på at hun har vært involvert også her.

Som skuespiller har Corbet jobbet med europeiske tungvekt­ere som Michael Haneke, Lars von Trier og Ruben Östlund, filmskapere man nok finner gjenskinn av i Vox Lux hvis man leter.

Men denne historien ligner lite annet, den bærer mange og tunge­ ideer og knekker aldri av vekten. Kommersialisering av tragedier og tragedien som svarer med å gjenta seg som en blodig farse. Popstjernetilværelsen – og dyrkingen av den – som noe innvidd, nærmest ­esoterisk, ulikt den mer likefremme og naive­ fremstillingen i A Star Is Born. Den harde, kalde, innstudert ­inderlige popmusikkens funksjon i en fæl verden.

Ettertanke

Filmen tvinger seeren­ til refleksjon: Hvordan skal man for eksempel forholde seg til den dyster-vakre og uendelig triste sekvensen der den tenårige skoleskytings-over­levende synger sin mer ­eller mindre oppriktige sang, en sang som deretter skal utnyttes av platebransjen? Popmusikken er skrevet av renommerte Sia, og er muligens tenkt som en pastisj, som noe som gjør svakt narr av sjangeren.

Ambivalensen understrekes av nylig avdøde Scott Walkers stryke­rarrangementer. De til­fører filmen en underlig cocktail av det smektende og det bombastisk gravalvorlige, mest av det siste.

Den tidligere nevnte fortellerstemmen (Willem Dafoe) gjør oss ikke klokere. Den er allvitende og satirisk, som om det er en hode­rystende Gud som snakker.­ Vi kommer aldri på det rene med dens kilde, om når og hvor ­ordene ytres.

Subtil

Corbet er altså verken redd for store følelser eller sterke virkemidler, men resultatet er alt annet enn overtydelig. Det er noe hjemsøkt over Vox Lux, noe udefinert som setter i gang kvernende tankerekker – eller snarere følelsesrekker. Den er underholdende, uforutsigbar og risikovillig.

Popmusikk får deg til å glemme, heter det i filmen, ment som en kompliment. Vox Lux, som kanskje kan oversettes til Lysets stemme gjør det motsatte: Den iverksetter et enormt tanke-­ og følelsesapparat hos seeren i sitt vell av problemstillinger, problemstillinger det kanskje ikke finnes svar på. Slik har Brady Corbet skapt en umiddelbar klassiker, et referanseverk som sannsynligvis vil bli stående igjen som et av tiårets beste.

Einar Aarvig

anmeldelse@vl.no