Christian Grøvlen viser klangen av et eventyr

Men hva når det blir musikk av det? Hva når en komponist, som for eksempel impresjonisten Alf Hurum, skriver eventyrland-suite og Geirr Tveitt retter hukommelsen mot en vindharpe i blåst? Og når Edvard Grieg henter nye toner ut av folketoner og sagn? Naturlig nok – da er musikk fortellingen, da er musikken eventyret.

Eventyr

Pianisten Christian Grøvlen – også sjef for Troldhaugen, Lysøen og Siljustøl – lovpriser eventyret, det har fulgt ham helt inn i denne innspillingen, som han kaller Eventyr. Geirr Tveitt er en naturlig bidragsyter, Alf Hurum også, og framfor alt Grieg. Men hva et av Christian Sindings svakere verk, hans pianosonate op. 91, har her å gjøre, er ikke til å skjønne – det må være fordi den er fattig på innspillinger, kanskje ingen.

---

Album: Klassisk

Eventyr: Musikk av Geirr Tveitt, Alf Hurum, Christian Sinding og Edvard Grieg.

Christian Grøvlen (piano)

2L 163/Lindberg Lyd

---

Tar vare på

Christian Grøvlen tar vare på sine komponister, han bringer fantasien deres videre – om enn i et nokså stort lydbilde (for mye pedal?), som gjør at det kan klinge vel likt etter hvert. Han er ingen virtuos i ordets lugubre forstand – selv om Grieg krever sitt, faller han aldri i den glatte grøften av virtuoseri. Balladen er et av Griegs mest utfordrende verker, hans største og mest innholdsrike for piano, hans dypeste og mest reflekterte. Grøvlen kommer godt ut av det – han dyrker melankolien, og her ligger den tett mellom tonene.

Grøvlen kommer godt ut av det – han dyrker melankolien

—  Olav Egil Aune, kritiker

Tolkninger skal ikke sammenlignes, hver har sitt uttrykk – hvis den har det i det hele tatt. Men det er unektelig interessant at Geir Henning Braathens utgave av Ballade fra den komplette jubileumsutgaven 1993 kommer fire minutter raskere ut enn Grøvlens. Braathen er krystallklar uten å miste blikk mot dypet, lettere til sinns, tydeligere i kantene – kanskje nærmere den Grieg jeg tror jeg kjenner. Men det er slett ikke noe mål i seg selv.

Vindharpa

Det er Balladen og Geirr Tveitts Eolsharpa som setter standard her. Skulle man regne musikken i kilo eller hvor mange noter det går an å få inn på en kvadratmeter, er Christian Sinding mannen, et slags antieventyr i mine ører. Men Grøvlen tar det alvor og klemmer vel det som er mulig ut av det.

Derimot byr Geirr Tveitt på mystikk, undring, ikke minst. Eolsharpa (en harpe hvor vinden slår an strengene) er en hildring, en hukommelse av noe han hadde hørt: «Sidan har eg tenkt på desse mjuke, halvt uverkeleg fagre mjuke tonar, ikkje minst i livets stormar og myrke netter ... harpa med vengjir som flyg yver havets stormar, høgt uppe, og stjernor som skin i harpe-strengir».

Vel verd plata alene.

Hawaii

Nevnes skal også Alf Hurum, som slår an internasjonale klanger – hentet fra kunnskapen om og erfaringen Frankrike og Debussy. Grøvlen selv antyder at det er noe «kittelsensk» over Eventyrsuitten, noe barnlig sjarmerende – noe «akvarellsk», kan en legge til. Alf Hurum ble etter hvert en «lost» komponist for Norge, han reiste til Hawaii hvor han blant annet reorganiserte Honolulu Symfoniorkester (!). Et eventyr godt nok.

Eventyret, slik vi leser det og hører det, vil til alle tider være en «samklang» mellom oss og mystikken, det enkelte menneskets samtale med en annen verden. Grøvlen deltar i den samtalen, den vil oss vel og han ivaretar oss så langt vi er villige til gå med.