Himmel i gresset på Hovedøya

En av de glemte perlene i Oslos kunstflora er Hovedøya Kunsthall, knappe 50 meter fra fergeleiet. De holder ofte høyt nivå og har en naturlig nærhet til både naturen og øyas historie som er verdt å få med seg.

Et fint avbrekk fra oslogryta er det også, med sin idylliske kafé rett ved – og sjanse til en dypp i fjorden.

Det indres form

Flere steder i utstillingen er det berøringspunkter med klosteret som lå på Hovedøya i middelalderen – til indre bønn, meditasjon – men dette elementet sys tydeligst inn i helheten gjennom Kari-Anne Pedersens broderier, som ligger tett på det nonnene på øya selv lagde på 1400-tallet

---

Kunst: Utstilling

Speile en himmel av

Hovedøya Kunsthall

10. juli–12. september

---

Brodereriets gjentagelser kan forfølges i Anne Rolfsen geometriske komposisjoner. De er ikke så mye bilde av noe i den ytre verdi, mer meditasjonsfigurer som synliggjør refleksjonsbaner og meditasjonens mulige bevegelser. Mange av disse bildene konsentrerer seg rundt et sentrum, som stråler ut i sirkler eller loddrette linjer til kantene av bildet, som for å illustrere hvordan et mantra danner kjernen av enhver slik åndelig øvelse. Men også, når man blir værende i det, at andre figurer gjerne oppstår i bevisstheten: farger, sirkler, rytmer som så og si kroppsliggjør selve oppmerksomhetsøvelsens forskjellige stadier og stemninger.

Er komposisjonene kanskje et tegn på en større åpenhet for det spirituelle i samtidskunsten?

—  Kjetil Røed

Rolfsens komposisjoner beveger seg ut i det spirituelle eller til og med religiøse, og minner slik sett om Hilma Af Klint, som for noen år tilbake – mange år etter sin død – gjorde så stor suksess på den internasjonale kunstscenen. Verker som dette, som gir oss bilde av det indre mer enn av det ytre, er kanskje et tegn på en større åpenhet for det spirituelle i samtidskunsten?

[ På sporet av en ny katolsk bølge ]

Begjær og minne

Torhild Berg korresponderer også med denne ambisjonen om å gi det indre en ytre form, men beveger seg tydeligere i retning det kroppslige og fysiske enn det spirituelle. Hennes mange puppelignende skulpturer, som kan ligne kokonger eller mangfoldiggjorte bryst, er flere steder kombinert med rester av materiell kultur: bein fra et piano, for eksempel, eller glassperler. Eller en krakk.

Det er ingen svar å finne her, men snarere en inngang til bortgjemte lønnkamre i ens eget hode.

—  Kjetil Røed

Denne reformuleringen av liv og begjær berører liv som er i ferd med å bli til – enten gjennom spedbarnets diing, elskerens berøring eller en sommerfugls fødsel. Men restene av møbler og fragmenter annetsteds fra vever også disse formene inn i et mildt nostalgisk teppe av noe forgangent. Det er noe taktilt og åpnende ved disse verkene fordi de på samme tid gjør flytende fornemmelse håndgripelig og setter i gang tanker om liv, begjær og tidens gang. Det er ingen svar å finne her, men snarere en inngang til bortgjemte lønnkamre i ens eget hode eller minnebank.

[ Demonveggen i Telemark har vært et uløst mysterium. Helt til nå ]

Kaleidoskopisk lys

Midt i utstillingsrommet får vi også se en kjempemessig hånd og et gigantisk øre som er dekket av glass. Når solstrålene treffer skulpturene – signert Tor Hvamen – kastes det et kaleidoskopisk lys over hele utstillingen. Verkene brytes opp i biter, slik at de vante skillene snus på hodet: Ute blir inne, oppe blir nede. Hvamens snodige kollasjer og tegninger fordyper fokuset på form og fragment vi finner i de øvrige verkene. Kroppene og ansiktene dreies om på mellom strekene og ører og øyne hentes frem, samtidig som sirkler og andre geometriske former bidrar til å styre vårt blikk i nye retninger enn dem vi vanligvis ser i når vi ser oss selv og andre.

[ Mikael Lo Prestis bilder balanserer elegant mellom det banale og det gåtefulle ]

Himmel i gresset

Allerede før man beveger seg inn i selve utstillingen – og utenfor regulær åpningstid – kan man vandre blant Hvamens speil-skulpturer blant furutrærne. Verket akkompagneres av Geir Johnsons nykomponerte Ave Maris Stella, som tilfører stemningsfull munkesang mellom trekronene. Speilene fanger opp omgivelsene og skjærer ut et nytt og uventet bilde av greiner, bark, fugleliv og kanskje en og annen kroppsdel fra dem som måtte befinne seg i nærheten. Men kanskje mest av alt er det slående hvordan denne skogsnære kubismen også innfanger himmelen – som bokstavelig talt hentes ned på bakken, inn mellom kongler og furu, gjennom speilene.

Skulpturene er inspirert av den greske filosofens ideer om at det bak verdens omskiftelighet finnes evige former som ikke forandrer seg. Hvorvidt akkurat disse «evige formene» finnes eller ei er det vel ikke så mange som lurer på lenger, men det betyr ikke at tanken om noe mer varig og stabilt er mindre aktuelt å fundere over. Kanskje det er akkurat en virkelighet bak den hastige kulturen vi lever i som fanges inn i disse speilene?