Gjennom seks korte filmer gestalter «Orpheus Uncut» den klassiske kjærlighetshistorien med Evrydike, men også hva som skjer med Orfeus etter hennes død, basert på Ovids Metamorfoser. I sorgen vender Orfeus seg vekk fra kvinner til fordel for unge gutter, og kvinnene i Trakia blir så rasende at de angriper ham og river ham i stykker. Som del av festivalen Barokkfest har Martin Wåhlberg satt sammen stykker fra flere renessanse- og barokkoperaer om Orfeus, og filmklipp av utøvere og en skuespiller (Orfeus/Evrydike) er tillagt vakre visuelle effekter av produksjonskompaniet Le Philtre.
---
Musikkvideoer: Klassisk
Orpheus Uncut
Utdrag fra: Stefano Landi: La morte d’Orfeo (1619) Claudio Monteverdi: L’Orfeo (1607) Domenico Belli: Orfeo dolente (1616) Georg Philipp Telemann: Orpheus (1726) Georg Friedrich Händel: Il trionfo del tempo (1707/1737)
Dirigent: Martin Wåhlberg, dirigent Medvirkende: Ditte Marie Bræin, Beate Mordal, Ebba Rydh, Håvard Stensvold. Orkester Nord, Vox Nidrosiensis. Orfeus/Evrydike: Naomi Couquet
Filmproduksjon og regi: Le Philtre, Marc de Pierrefeu
Publisert på YouTube og Facebook i perioden 30. mai til 4. juni 2021. Del av Barokkfest Early Music Festival, Trondheim.
---
En styrke ved film fremfor scene er hvordan formatet kan henvende seg direkte til følelsene uten å måtte gå veien om ordene
— Sunniva Thomassen, kritiker
Film vs operascene
Episode fire starter med nærbilde av ansiktet til den sørgende Orfeus (Naomi Couquet) etter tapet av Evrydike. Den blå jakken er grå i det sparsommelige lyset, omgitt av fullstendig mørke. En enslig og sørgmodig vakker sopranstemme (Beate Mordal) portretterer sorgen gjennom fallende kvinter og melodiske sukk. Jeg innrømmer at jeg lett tar til tårene når andre gråter. Men selv når det skjer på film er det er vanskelig å ikke speile sorgen, når Orfeus ser rett på meg fra kloss hold der han kjemper med gråten. Kameraet går så tett på sangeren – øynene, munnen, de små rynkene i huden – før episoden går over i en ildfull fremføring av Händels Un pensiero nemico di pace.
En styrke ved film fremfor scene er hvordan formatet kan henvende seg direkte til følelsene uten å måtte gå veien om ordene. Evrydikes død skaper uro gjennom uklare bevegelser, hurtige skift i kameravinkler og mystiske figurer i halvskyggene. En spisende edderkopp spiller på den klassiske koblingen mellom død og seksualitet – hunnens vane med å spise mannen etter (eller under) selve parringsritualet peker frem mot Orfeus’ død. Symbolikk og uforklarte bilder gjør fortellingen allmenn ved at de fungerer som blanke felt betrakteren selv må fylle ut for å forstå.
Episode to og tre skildrer Orfeus’ reise til og fra underverdenen. Men selv om reisen sikkert føltes lang for Orfeus, oppleves den tilsvarende som en stillestående transportstrekning for tilskueren. De fleste episodene fungerer godt som helhet av film og musikk, men når det ene elementet ikke fungerer optimalt er det vanskeligere å nøye seg med det andre. Akkurat her risikerer filmformatet å bli en strømmet konsertopplevelse med noe attåt, istedenfor den gode helhetskunstverket som Wåhlberg og utøverne ellers skaper.
Solid musikalsk
Orkester Nord leverer en solid musikalsk tolkning under ledelse av Martin Wåhlberg, med en særlig velbalansert timing og frasering. Tempi er jevnt over rolige, men uten at musikken stivner. Resitativene fremstår som genuin naturlig tale gjennom sang og ikke som skriftlige rytmiske figurer. Jeg savner imidlertid noe mer sug i dissonansene og «kant» i strykernes attakker, slik de viser frem i siste del av episode fem. Særlig under sangernes velutformede fraseringer i resitativene blir orkesteret innimellom litt bleke kulisser. Samtidig kan dette være et kunstnerisk valg for et enhetlig musikalsk uttrykk, noe som kanskje kler prosjektet bedre med så korte filmsnutter og lyd tiltenkt vanlige hodetelefoner. Sangerne overbeviser stort med både tekstuttrykk, stilforståelse og musikalsk prestasjon og en ærlighet som kler musikken godt.
Bruddstykker i ny helhet
Å konstruere en ny historie av bruddstykker fra andre fortellinger (eller verk) går rett inn i datidens måte å tenke gjenbruk på: visse tema og vendinger går igjen i mange historier, men de kombineres på nye måter. Slik refererer verkene også til hverandre, over avstand i tid og sted. Wåhlberg skaper en motivert historiefortelling der bitene danner legenden som en ny helhet, godt hjulpet av seerens egen fantasi. Kombinert med visuell skjønnhet, stor musikalitet og tekstlig bevissthet, er mini-serien blitt en vellykket ny framstilling av myten om Orfeus.