Jenta som planlegger et bombeangrep er ikke hovedpersonen i dette stykket, men alle oss andre som prøver å forstå henne. På scenen blir vi representert i form av tre voksne karakterene, som kjenner på utilstrekkelighet og hjelpeløshet der de vandrer frustrert rundt på scenen. Et savn etter sceniske situasjoner dramatiker Tue Bierings tekst kan springe ut fra, blir tydelig etterhvert som den timelange forestillingen skrider frem.
Mer enn å spille teater føles det som om skuespillerne blir gående rundt og deklamere tekst, som flommer over av ting vi allerede har hørt: Grobunnene for radikalisering. Faren med å isolere seg. Svikt i systemet og ytre omstendigheter som påvirker. Utenforskapet som avler «den ensomme ulven». Viktigheten av finne et moralsk fundament for sin tilværelse.
[ Hva får en ung nordmann til å bløffe så bra at han blir en storsvindler? ]
---
Teater
Jenta med bombene
Av Tue Biering
Regi: Kjell Moberg
Lysdesign/Scenografi: Oscar Udbye
Komponist: Martin Horntvedt
Vega scene
Verdivurdering: «Uklar refleksjon rundt radikalisering»
---
Passivt
De ti tenåringsjentene som befinner seg på scenen representerer hver og en jenta som planlegger å bombe skolen og et kjøpesenter. Hun som vil etterlate seg et hull i verden som ikke er til å overse. Jenta som ingen klarer å fange opp og som egentlig kan være hvem som helst. Regissør Kjell Moberg har hentet inn reelle tenåringer til stykket. De har få replikker og fungerer mer som statister, hvis blotte tilstedeværelse er velegnet til å skape gripende scenebilder. Bruken av ungdommene oppleves påtrengende passiv, der de aldri egentlig kommer til orde, men stirrer tomt inn i mobilskjermen mens mor forsøker å nå inn til dem, eller de ligger strødd utover gulvet etter et smell.
[ Sigrid Undsets reiseskildring startar bra, men sporar av i vissvass ]
Scenografien er enkel: Et åpent rom som gir plass til de mange medvirkende på scenen, men der enkelte sceniske virkemidler får for mye plass. Som når røykmaskinen settes på full guffe over den mørklagte scenen, og strobelysets ultraraske blinking bringer assosiasjoner tilbake til 90-tallets dansegulv snarere enn en terrorhandling.
Mer enn å spille teater føles det som om skuespillerne blir gående rundt og deklamere tekst
— Kjersti Juul, kritiker
Skremmebilder
Spørsmålet om hva forestillingen egentlig vil si, forblir noe uklart. At vi bør frykte tenåringsjenter vel så mye som den typiske terror-profilen? At vi må snakke annerledes om temaet terror? Skremmebildene hagler, men blir ofte hengende litt i løse luften. Som når publikum får beskjed om at det kanskje ligger en bombe i teaterets foaje, som kan gå av når som helst. Det nører opp under angsten for terror, snarere enn noen egentlig refleksjon rundt det.
Tenårene kan som kjent være en trøblete tid. Vi aner et budskap om å være til stede, selv om vi ikke forstår. At vi som foreldre heller må lene oss inn i ungdommenes liv, enn å stille krav til en dialog med dem. De forsiktige, men viktige forsøkene på å bryte opp ensomhet og isolasjon. Det er kloke tanker som vi kan lese klarere av programmet og lanseringen rundt forestillingen, enn i det vi får formidlet fra scenen. I den virkelige verden forteller Politiets sikkerhetstjeneste at de ser radikalisering av barn helt ned til 13-årsalderen. Teaterstykket har et brennende aktuelt tema, men klarer aldri helt å nå inn til publikum. Til det mangler Jenta med bombene den sceniske sprengkraften som strengt tatt burde finnes i et stykke om radikalisering.
