Bollestad skyr ikke unna ubehagelige detaljer i sin svært personlige biografi

Det var nok ingen som forventet at Olaug Bollestad skulle bli regjeringens mest populære influenser da hun entret rikspolitikken for alvor under KrFs retningsvalg høsten 2018. Med over tre ganger så mange følgere som Audun Lysbakken, Bjørnar Moxnes og Sylvi Listhaug, gir Bollestads instagramkonto innblikk i livet som politiker, men først og fremst i samlivet med den som regel halvnakne ektemannen Jan-Frode.

En slags selvhjelpsbok

Når Bollestad nå gir ut en selvbiografi, Snakk sant om livet, i anledning sin 60-årsdag, er det gjort i samme stil. Selvbiografien, som er fortalt til journalist Kjersti Mjør, er skrevet i samme ånd som Bollestads instagramkonto: rogalandsk, ærlig, ujålete, usnerpete og usentimental. Dette er ingen ordinær politikerselvbiografi, og politikken spiller i det store og det hele en ganske liten rolle i boken. Til tider nærmer den seg heller en slags selvhjelpsbok skrevet av en helsesøster eller favoritt-tante med mer ben i nesen enn de fleste av oss har i resten av kroppen til sammen.

[ Medieviter: Bollestads rufsete profil er veldig planlagt ]

Uvanlig direkte om oppvekst

Bollestad har levd et dramatisk liv. Hun vokste med en alvorlig psykisk syk mor, under det som i dag nok ville blitt karakterisert som omsorgssvikt. Oppveksten blir beskrevet uvanlig direkte i Snakk sant om livet, og Bollestad skyr ikke unna ubehagelige detaljer. De fysiske aspektene ved psykisk sykdom gjør særlig inntrykk på meg:

«Nokre av mine første barndomsminne er lyden på kjøkkenet av Nyco-rapen til mor og lyden frå badet av mor som kastar opp».

Beskrivelsene av oppveksten er ikke skrevet i et overkant forsonende eller sentimentaliserende lys, og det kommer tydelig frem at dette er minner som fremdeles er smertefulle. Det er uvanlig for en politikerbiografi.

Humoren ligger aldri langt unna når Bollestad forteller om traumatiske opplevelser.

—  Ingeborg Misje Bergem

---

Bok: Biografi

Olaug Bollestad, fortalt til Kjersti Mjør

Snakk sant om livet

Samlaget 2021

---

Seksuell trakassering i misjonen

Humoren ligger aldri langt unna når Bollestad forteller om traumatiske opplevelser. Det gjelder skildringene av oppveksten, men også den alvorlige seksuelle trakasseringen hun forteller at hun ble utsatt for av en misjonsleder da hun jobbet i Ryfylke og Jæren indremisjon på 1980-tallet. Hun forteller at misjonslederen skal ha stengt henne inne på kontoret sitt, stukket hånden inn mellom bena hennes og tatt henne på puppene, mens hun sto som lammet.

Det er sterkt å lese om hvordan en slik hendelse innprentes i kroppen, og aldri forsvinner, selv for en landbruksminister og firebarnsmor på 60 år. Likevel er den skildret på umiskjennelig bollestadsk; nøkternt og med humor: «Eg hadde på meg ei brun buksedrakt med glidelås, slike som var så populære tidleg på 1980-talet, og hugsar korleis han halte og drog i overdelen min. Gudskjelov fann han ikkje ut av glidelåsen», forteller hun for eksempel om misjonslederen.

Ved å legge Snakk sant om livet så tett opp til Bollestads muntlige språk, humor og tenkemåte, får leseren et innblikk ikke bare i livet hennes, men også i hvordan hun bearbeider sine egne livserfaringer. Fortellingen fremstår dermed mer upolert enn mange gjennomtygde selvbiografier.

Sparsomt om partiprosesser

De som ønsker å få vite mer om hva som foregikk i korridorene under retningsvalget i 2018, vil måtte lete andre steder enn i denne boken. Bollestad gir ikke mye innblikk i prosessene i partiledelsen. Fylkesmøtet i Rogaland KrF, der Bollestad representerte partiledelsen, fikk mye oppmerksomhet under retningsvalget, siden det var det eneste fylkesmøtet som ikke sendte et representativt antall delegater til landsmøtet, og dermed avgjorde KrFs retningsvalg.

[ Anklager om «svik» og abortoppgjør i bokdrama om KrFs skjebnehøst ]

I ettertid ble Bollestad anklaget for å ha vært illojal og for å ha dolket Knut-Arild Hareide i ryggen. I Snakk sant om livet sier Bollestad at hun ble overrasket over denne kritikken:

«Først forstod eg ikke kva dei snakka om. Eg visste at eg hadde reint mjøl i posen. Var det ei som hadde vore oppteken av direkte tale og dialog frå dag 1, var det ei som hadde sagt gong på gong at KrF-leiinga måtte involvera, ikke instruera, så var det meg. Men etter kvart som skuldningane om maktmisbruk og skjult agenda strøymde inn, gjekk det djupt innpå meg. Det er så langt frå alt eg står for. Eg var knust, følte meg tråkka på, gjekk i kjellaren, ja, under kjellaren, og sov ikkje heile helga».

Hvorfor rent mel?

Men utover noen små drypp, som at Knut-Arild Hareide visste om det «hemmelige abort-møtet med Erna», eller at Bollestad ikke hadde fått sjekket e-post-innboksen sin før hun gikk på talerstolen under fylkesmøtet i Rogaland, får leseren lite innblikk i hvorfor Bollestad hadde «rent mel i posen».

Mer politisk kjøtt på benet og mindre selvrettferdigjørelse hadde styrket delen om KrFs retningsvalg.

—  Ingeborg Misje Bergem

Hun gir heller ikke noen fyldig redegjørelse av hvorfor hun ønsket å ta KrF inn i en høyreregjering. Fokuset ligger heller på hennes personlige opplevelse av retningsvalgsprosessen. Det er interessant, men langt på nær så interessant som en beskrivelsene av de faktiske prosessene i KrF den dramatiske høsten. Det er mulig vi må vente noen år på en slik redegjørelse, men mer politisk kjøtt på benet og mindre selvrettferdigjørelse hadde styrket denne delen av Snakk sant om livet.

[ Det nytter ikke å bare si: «Så må du huske å bruke prevensjon, jenta mi» ]

Pragmatisk i abortspørsmålet

Dette er heller ikke en bok fylt av prinsipiell politisk argumentasjon, med unntak av på helsefeltet, og da kanskje særlig reproduktiv helse. Jeg hadde imidlertid satt pris på fyldigere beskrivelser av KrF-ledelsen taktiske avveininger rundt bruken av abortsaken under retningsvalget. Sykepleier Bollestad fremstår som utpreget pragmatisk i abortspørsmålet: «Eg vil redda liv, og det er mitt grunnleggande syn», sier hun. Men hvorfor partiet da valgte det i antall marginale fenomenet tvilling-abort som symbolsak, som igjen mobiliserte venstresiden til å ville liberalisere abortloven, blir ikke ytterligere diskutert.

[ Jul hos Herr og Fru Larkin ]

Boken er svakere når den snakker om sak enn når den snakker om person. Men dette til tross: Snakk sant om livet er en annerledes og svært personlig selvbiografi som vil kunne settes pris på også av Bollestads meningsmotstandere.