Anmeldelser

Nesten vellykket eksperiment om den døende Francis Bacon

Ny fortelling blander sjangre for å belyse Francis Bacons kunst og siste dager.

Max Porters lille bok om den britiske maleren Francis Bacon er ikke en vanlig fortelling, og langt mindre en roman. Den kan betraktes som en blanding av teater, eller kanskje heller scenografisk instruksjoner, indre monolog, terapitime, ekfrase (beskrivelse av visuell kunst i ord) og konseptuell litteratur.

Mange sjangre og innfallsvinkler å bære for en tynn flis på 78 sider og luftig tekstbilde, altså. Forsøket er også ganske løst og sprikende, men ikke desto mindre svært interessant.

---

Bok: Fortelling

Max Porter

Francis Bacons død

78 sider

Gyldendal 2021

F Bacons død

---

Mange stemmer

Utgangspunktet er Bacons siste dager, som han tilbringer i sykesengen med en «søster» – en sykepleier, antar jeg – ved sin side. Det som berettes er dialog med søsteren, og andre reelle og innbilte personer. Bacon forsøker å gjøre opp status over sitt liv, samtidig som han tenker gjennom noen malerier – hans siste sju – og hva han liker med dem og ikke.

Hva som er reell dialog og ikke er uklart, dette kan også bare være kunstnerens feberfantasier eller delirier.

—  Kjetil Røed

Hva som er reell dialog og ikke er uklart, dette kan også bare være kunstnerens feberfantasier eller delirier (han var sterkt alkoholisert): Teksten flyter relativt ubesværet i vei uten å sette opp noen tydelige peilepunkter i så henseende. På sett og vis er dette både frustrerende og stimulerende, fordi vi hele tiden må forsøke å få fatt i stemmene i teksten. Hvor de er, hvem de er, hva de egentlig sier, hvor Bacon er i det hele. Både tidligere elskere og personer som har hatt betydning i hans liv dukker opp, deriblant kunstkritikeren John Berger – som uttalte seg kritisk om hans kunst – og David Sylvester, som for noen tiår siden utgav den mest kjente intervjuboka med Bacon.

Åpen bok

For hvert kapittel opprettes også et rom for leseren, kan det virke som. Vi inviteres inn i fortellingen, til å sette oss ned så og si inne i rommet Bacons talestrøm kommer fra. Slik får også teksten en teatral karakter, siden de hvite sidene og de åpne rommene i fortellingen samsvarer med det stedet leseren så og si kan tre inn selv, og i det minste må fill in the blanks med sine egne tolkninger og forestillinger. Dermed oppstår det også en speiling mellom de uklare distinksjonene innad i teksten og skillet mellom bokas rom og leserens rom. «Skal du ikke sette deg?», leser vi i et kapittel. «Er vi i gang? Tar du vekk det som er helt tullete?»

max porter

Betraktet fra denne fortellingens synspunkt er «en bok» snarere en slags skisse, en scene, som kan befolkes av langt flere enn de som forfatteren har puttet inn mellom permene. Boka er bare et utgangspunkt for en forestillingsreise hvor leseren må rydde i det som legges frem og selv være regissør for helhet og retning.

Forfatterens forklaring

De mest interessante partiene opptrer når forfatteren selv – altså Max Porter – synes å tre inn i dette allerede flerstemmige koret. Han sier: «Det er et forsøk på å uttrykke det jeg føler for en maler jeg lenge har hatt en langvarig og umoderne besettelse for. Det er et forsøk på å rydde vekk kunsthistorien og la maleriene selv komme til orde. Det er et forsøk på å holde katastrofen stille slik at du kan få lukte litt på den».

Jeg har stor sans for hvordan Porter leker seg med hva en bok er.

—  Kjetil Røed

Men fungerer det? Til en viss grad gjør det det. Spesielt når man har lest seg varm og trer inn i dette dialogiske rommet aktivt. Det oppstår en intimitet og et nærvær her, som er sjelden å se i romaner. Ikke minst i neste siste kapittel hvor Bacon er sørpe full og tvinger oss til å sammenligne ham med Caravaggio – og krever å få vite hvem som er best.

Likevel syns jeg helheten er litt for diffus og distinksjonene i overkant uklare til at jeg er helt med på notene. Men annerledes og morsomt er det. Og jeg har stor sans for hvordan Porter leker seg med hva en bok er og åpner skottet mot alle mulige andre sjangre. Dessuten er oversettelsen fremragende – Bjørn Herrmann leverer, som alltid, svært stødig og tett på originalen.

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Anmeldelser