Blant alt som skjer oss, er det åpenbart at noen hendelser betyr mer enn andre. I tillegg til de som helt innlysende er viktige – som å føde sitt første barn – finnes de mer tilfeldige, de som kunne vært glemt, men som av en eller annen grunn klistrer seg fast til oss, og som vi tolker og tyner mening ut av hele livet igjennom.
I sin nye bok åpner Judith Hermann med nettopp en slik betydelig tilfeldighet: Hovedpersonen handler i en kiosk når en mann kommer bort til henne og tilbyr henne jobb fordi hun er av akkurat passe størrelse. Det er ikke en hvilken som helst jobb: Han er tryllekunstner på cruisebåt og vil at hun skal være kvinna som klatrer oppi kassa hans for å bli sagd i to. Selv om hun takker nei til jobben, blir tryllekunstnerens kasse hengende ved henne som et symboltungt og skjebnesvangert minne.
---
Bok: Roman
Judith Hermann
Der hjemme
Oversatt av Sverre Dahl
185 sider
Pelikanen 2021
---
Rotløs
Judith Hermann har siden brakdebuten i 1998 med Sommerhus, senere hatt en særlig stjerne i den tyskspråklige litteraturen. Når Der hjemme nå utgis på norsk i Sverre Dahls fine oversettelse, har det ikke gått mer enn et par måneder siden boka utkom i Tyskland. Bare det sier en hel del om forventningene Hermann blir møtt med. Forventninger som også var mine da jeg for et par uker siden begynte å lese henne for første gang – og som bøkene innfridde! Jeg er temmelig sikker på at Der hjemme blir stående blant årets beste leseropplevelser for min del.
Selv om hovedpersonen ikke er jordfesta, prøver hun å skape seg et par luftrøtter.
— Ulla Svalheim
Fra åpninga gjør romanen et hopp på 30 år. Hovedpersonen befinner seg midt i et oppbrudd. Dattera har blitt voksen og flytta ut, mannen har hun skilt seg fra. I tidligere bøker har Hermann vært en utprega urban forfatter, men nå blir bylivet bytta ut med mer rurale strøk ved den tyske østkysten. Hun flytter inn i et stort tomt hus for seg selv og prøver å stable et nytt liv på beina. Hun jobber i brorens kneipe, men ingen av dem har noen tilknytning til stedet. Derimot innleder hun en affære med en grisebonde og et vennskap med søstera hans, begge betraktelig mer stedfaste.
[ Når ultraløpingas åndelige sider åpenbarer seg ]
Dagene fylles av jobb, nøktern naboprat, nakenbading, en og annen middagssammenkomst, meldinger til eksmannen, men mest aleinetid prega av ensomhet og redsel. Mangelen på tilhørighet stilles opp mot de djupe røttene til naboene, og igjen og igjen kommer hun tilbake til tryllekunstnerens kasse: Blei hun delt i to den gangen? Mista hun noe av seg selv i den kassa? Eller er hun fortsatt hel, i og med at saginga bare var på liksom?
Innvendig bibliotek
Med sin særegent klare, lavmælte og lett poetiske stemme er Hermann særlig kjent for å mestre antydningenes kunst. I Der hjemme ymter romanen frampå om mening og sammenheng gjennom de mange speilingene tryllekassa får: Tomheta finnes i det nye huset, i sjøen, i savnet etter dattera, og ikke minst i dyrefella som står på loftet for å fange måren som krafser rund, men som igjen og igjen fanger feil dyr.
[ Underlig og vakkert om å gi den døde tilbake til døden ]
Mens jeg leser, kjenner jeg trangen til å lande hva det betyr alt sammen. Sånn sett er det som om dattera snakker også til meg når hun, den ene gangen hun videosamtaler med mora i løpet av boka, sier:
«… det bare finnes, det du akkurat nå opplever, og at enhver forklaring du har på det, bare er noe uttenkt og først eksisterer når du formulerer det. Dere tenker at dere har et bibliotek inne i dere, en samling, bilder og erindringer som gjør dere til det dere er. Årsaker til det dere liker og ikke liker. Men dette biblioteket er bare noe dere finner på.»
Luftrøtter
Like etterpå avviser dattera også at det finnes noen sannhet, noen riktig fortolkning av hendelsene: Det finnes bare spor. Slik avslører romanen at hangen – eller skal jeg si hang-upen – til å fortolke livet er en nokså meningsløs bedrift.
Er det dermed sagt at vi slutter å ilegge mening? Ånei. Vi trenger sammenhenger å stå i, vi trenger linjer for å forstå oss selv og valga vi tar. Selv om hovedpersonen ikke er jordfesta, prøver hun å skape seg et par luftrøtter. Dét gjelder nok mange av oss.
Det landlige fører jord og skitt inn i teksten, i deilig kontrast til de klare, stilreine setningene.
— Ulla Svalheim
Kanskje gjør denne mangelen på tilhørighet oss i overkant opptatt av vårt eget? I romanens persongalleri finnes ei helt ung kvinne som går til grunne (og som stadig blei stengt inne i ei kasse i barndommen). Denne gjennomtriste skjebnen fører med seg en viss selvransakelse for de andre: For har de kanskje ikke ansvar for det som skjer rundt dem? For de 1.500 grisene bonden har stua inn i fjøset sitt, for hvalene, avfall og søppel, insektene, mangelen på fisk i havet, regnet som ikke kommer?
[ Nobelpris-vinneren med renskåren poesi om vårt forhold til døden ]
Usedvanlig god
Der hjemme spiller ut en rekke spor å trekke opp linjer mellom – hvis en vil. I Hermanns særegne stil skjer dette uten noen form for overtydelighet. Boka er rett og slett usedvanlig godt skrevet. Det landlige fører jord og skitt inn i teksten, i deilig kontrast til de klare, stilreine setningene. Innholdsmessig gir boka flust av mat til tanken, men først og fremst er det språket som gjør at dette er ei bok med lang varighet.