Anmeldelser

Anmeldelse: Nasjonalballettens siste strømming før åpningen er verdt å se

Mennesket er ikke fritt. Vi er nødt til å beherske og kontrollere kroppene våre. Balanchine og Bournonville fra Nasjonalballetten minner oss på det i kveldens gratisforestilling.

George Balanchine er koreografen som behersket fortellingens kunst til fulle, men forkastet den. I stedet for å fortsette i samme spor som hans verdensberømte «En midtsommernattsdrøm», ville Balanchine at det kun skulle dreie seg om dans og musikk. Om å la seg rive med hinsides noen form for handling. Og nettopp følelsen av å bli revet med, er slående når Nasjonalballetten nå danser «Serenade». Det trengs ingen fortelling å knytte følelsene opp mot, nå den klassiske balletten får virke av full kraft. Som om det strenge formspråket i seg selv skaper en resonans til livet. Mennesket er ikke fritt. Vi er nødt til å beherske og kontrollere kroppene våre. Slik minner den klassiske balletten oss på sett og vis om selve livet. I respekt for hverandre beveger vi oss innenfor gitte rammer.

Balanchine + Bournonville

Kaleidoskop

Den russisk-amerikanske koreografen staket ut en ny kurs for danserne, da han på midten av 1900-tallet blandet klassisk tåspissballett med et moderne uttrykk. «Serenade» er et av hans signaturverk, der høy chiffonskjørt-faktor og Tsjajkovskijs smektende toner svøper dansen inn som en florlett drøm. For danserne er det derimot blodig alvor. Balletten regnes som svært krevende, der Balanchines tydelige koreografiske fingeravtrykk kommer til syne og setter danserne på prøve i hver minste lille bevegelse. Det gir en egen nerve til forestillingen. Med solistene Maiko Nishino, Whitney Jensen og Lania Atkins i spissen, viser Nasjonalballetten at de behersker Balanchines høye krav til å bevege seg på likt, så vel som å få frem skjønnheten i hver langstrakte bevegelse.

Balletten regnes som svært krevende, der Balanchines tydelige koreografiske fingeravtrykk kommer til syne og setter danserne på prøve i hver minste lille bevegelse

—  Kjersti Juul, kritiker

Dansen og musikken er som en uløselig floke, der vi ikke riktig vet om det er musikken som setter bevegelsen i gang – eller omvendt. Åpningsscenen peker seg ut som spesielt vakker, der raden av ballerinaer som beveger seg inn og ut av ulike formasjoner byr på en nærmest hypnotiserende følelse. Som om Balanchine forsøker seg på kaleidoskopets illusjon, med dansere som sitt optiske leketøy. De former ulike symmetrier og mønstre som gir et stadig varierende scenebilde.

---

Ballett

Balanchine + Bournonville

«Serenade» og «Tschaikovsky Pas de Deux»

Koreografi: George Balanchine, musikk: Pjotr I. Tsjajkovskij

«Bournonville medley»

Koreografisk arrangement: Dinna Bjørn etter August Bournonville med elementer fra «Napoli», «Blomsterfesten i Genzano» og «Ponte Molle» (etter Frank Andersen / Dinna Bjørn, Stockholm 2016)

Musikk: Lauritz Wilhelm Theodor Carlsen, Edvard Helsted, Holger Simon Paulli, Niels W. Gade

Nasjonalballetten og Operaorkesteret, ledet av Øyvind Bjorå

Innspillingen er gjort av M12. Bilderegi: Alan Lucien Øyen

Forestillingen er gratis og tilgjengelig på Operaens nettside fra 14.–28. mai (og med ny besetning 3.–17. juni)

---

Balanchine + Bournonville

Levende ansikt

Dette er Nasjonalballettens siste strømmeforestilling, en heldigital finale før de endelig kan ønske publikum velkommen inn i salen igjen. Huskoreograf Alan Lucien Øyen gjør en utmerket jobb på bilderegi, med glidende, nydelige overganger mellom total – og nærbilder, som rettferdiggjør forestillingen så langt det lar seg gjøre gjennom et tv-format.

Forestillingens andre koreografi «Tschaikovsky Pas de Deux» er en oppvisning i dynamikk, energi og presisjon til tåspissene. Musikken er opprinnelig skrevet som en del av 3. akten i Svanesjøen, men kom aldri med. I stedet lagde Balancine sin egen duett til Tsjajkovskijs «tapte» stykke, der Melissa Hough og Yoel Carreño utgjør et solid tospann. Ballettdansere kan ha en tendens til litt påklistrede smil, der hovedfokus naturlig nok går til kropp og koreografi. Yoel Carreño evner derimot å danse med et levende ansikt, der scenisk tilstedeværelse også kommer til uttrykk gjennom mimikk. Her er styrke i hvert fiber av kroppen og så luftige svev at det nesten tar litt pusten av en. Det er vemodig å tenke på at Yoel Carreño (i likhet med den enestående solisten Maiko Nishino) nå er inne i sin avslutningssesong som fast i Nasjonalballetten.

Balanchine + Bournonville

Tamt

Kanskje er det for å veie opp for det store antallet ballerinaer i «Serenade», at forestillingen avslutter med Bournonville. Den danske koreografen ville ikke at de mannlige danserne skulle reduseres til en støtte for ballerinaene. I stedet lar han de skinne i scenens midte med høye hopp og intrikat fotarbeid. At han i tillegg trakk fram det vanlige mennesket på scenen, der prinsesser, tsarer, troll og feer må vike for vanlige folk, gjør han til en nytenkende mann på midten av 1800-tallet.

Ikke alt slår like godt igjennom tv-ruta i dag. Bournonville-ekspert (og tidligere ballettsjef) Dinna Bjørn har tydelig lykkes med å innstudere den spesielle teknikken til sine dansere. Men nettopp følelsen av å bli imponert av god teknikk snarere enn noe som bergtar, blir til en litt tam avslutning på en ellers nydelig strøm av dans inn i stua.

Les mer om mer disse temaene:

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser