Sterkt om AUF og etterlatte i tiden etter Utøya-terroren

Båten MS Thorbjørn går i perioder av året i skytteltrafikk mellom Utøya og Utøykaia på fastlandet. På baugporten er den siste setningen i et Frode Grytten-dikt fra juli 2011 malt:

«hei, hei, på tide å stå opp og endre verda». Diktet ble til like etter at fascisten Behring Breivik drepte 69 ungdommer på Utøya.

Boka Ingen mann er en øy er et sterkt vitnesbyrd om den vonde prosessen de etterlatte familiene, AUF, nærmiljøet og redningsfolk har vært gjennom de ti årene som har gått siden massakren. Men den peker også fremover. Samtidig er det rystende å ta innover seg det hatet som bor der ute i samfunnet vårt. Forfatteren hevder at dette også gjelder for en liten minoritet blant dem som er de nærmeste naboene på fastlandet. Jeg skjønner ikke at det er mulig.

Minne – lære – engasjere

Jørgen Watne Frydnes har skrevet en varm, ettertenksom og politisk viktig bok, der vi får førstehånds innsikt i dilemmaene i håndteringen av Utøya etter terrorangrepet. Gjenåpningen av øya, med sine rehabiliterte bygg, minneplasser og kurstilbud fremstår i dag som gullstandarden for steder som har opplevd terrorangrep. Franske myndigheter har kalt Utøya verdens mest imponerende sted i sitt slag. Den britiske avisa The Guardian har beskrevet bygget Hegnhuset som en av de ti viktigste nye bygningene i verden.

[ «22. juli er fortsatt et uforløst tema i norsk offentlighet»  ]

---

Bok: Sakprosa

Jørgen Watne Frydnes

Ingen mann er en øy

Res Publica 2021

---

Hvordan har det gått til? Forfatter Jørgen Watne Frydnes er daglig leder av Utøya, og har siden august 2011 ledet prosessen med å gjenåpne stedet. Hovedfokuset har blitt både det å minnes, det å lære og det å skape engasjerte samfunnsborgere. Gjenåpningsarbeidet holdt mange ganger på å gå i stå og frontene var steile, likevel anses prosjektet som vellykket. Hvorfor? Ifølge forfatteren selv, er dette fordi «prosjektet tok imot ytre og indre motstand med åpne armer». Og hele denne prosessen får vi innblikk i.

Tøffe tak mellom foreldre og AUF

Vi følger forfatterens refleksjoner via hans mange gåturer rundt øya, gjennom årets fire årstider. Noen ganger blir det hele litt gjentagende, men det kan jeg godt leve med. Vi blir tidsvitner til ti års arbeid der AUF og etterlatte diskuterer hvordan de skal minnes sine tap, og hvordan de best skal kunne bearbeide sin sorg. Vi får samtidig et dypere innblikk i AUFs og arbeiderbevegelsens, og derved også Utøyas plass i norsk historie.

[ «Vi må oppgi illusjonen om at nasjonen står samlet mot hatet mot Arbeiderpartiet» ]

Leserne blir med når forfatteren drar fra møte til møte i et forsøk på å forene til dels fullstendig motstridende interesser. Det er ulik oppfattelse av tid og mening. Mange foreldre var redde for at et for raskt gjenåpnet Utøya med nye bygninger og installasjoner skulle føre til at minnet om barna deres ikke ble ivaretatt godt nok. Basert på det jeg har fått med meg via mediene, har jeg tidvis tenkt på foreldrene som litt vanskelige. Nå skjønner jeg mer. Forfatteren er ellers også klar i sin kritikk av medienes sensasjonshunger.

Etterlatte hadde legitime grunner til å mene at det å frede øya var det riktige. Det vonde var nå at de ble brukt av mennesker med tilnærmet likt tankesett som massemorderen.

—  Andrew P. Kroglund

Diskusjonen underveis ble dominert av følelser, synsing og utenforstående selvoppnevnte eksperter i mediene, skriver forfatteren. Debattinnlegg i avisene rundt om i landet hadde titler som «Danser vi på graven?» og «Dette er vårt Auschwitz». Etterlatte var i en total følelsesmessig krise. Noen sender meldinger som: «Det du gjør mot oss nå, Jørgen, er det samme som Breivik gjorde».

Frydnes har erfaring fra Leger uten grenser i konfliktsoner. Han skriver: «Det å møte etterlate for å diskutere Utøya var likevel noe av det mest skremmende jeg noensinne har gjort.» Det sier noe om hvor vanskelig dette må ha vært.

Grumsete holdninger til overflaten

Mange av de etterlatte hadde legitime grunner til å mene at det å frede øya var det riktige. Det paradoksale og det vonde var nå at de ble brukt av mennesker med tilnærmet likt tankesett som massemorderen. «At de plutselig befant seg i Facebook-grupper sammen med terroristens støttespillere, var smertelig for mange.»

Det fremstilles også som problematisk at en liten gruppe i nabolaget ønsket å stoppe gjenreisingen av Utøya. Ifølge Frydnes representerte disse Fremskrittspartiet i kommunestyret og hadde kuppet den lokale velforeningen. «Hatet mot statlige myndigheter bobler over», skriver Frydnes.

Et varsko

Forfatteren oppsummerer lærdommen han mener vi kan ta med oss etter 22. juli:

«Skal vårt system overleve, må nye generasjoner få øvelse i praktisk demokrati, i politisk debatt og lære å leve sammen med forskjellighet og uenighet. Dette lærer en ikke gjennom ekkokamrene på nettet, men gjennom å møte andre mennesker og være sammen, slik ungdommer har vært på Utøya i 70 år. Å ta vare på Utøya som en demokratisk møte- og læringsarena handler derfor også om samfunnets bærekraft.»

Under myrderiene skrev en av ungdommene som ble drept følgende SMS til foreldrene sine: «Unnskyld for alt jeg gjorde. Elsker dere.»

Behring Breivik er selv ansvarlig for sine grusomme handlinger. Men han ble næret av strømninger i vårt samfunn. For AUF, og alle oss andre, er det derfor all grunn til å istemme Frode Gryttens strofe, om vi besøker Utøya eller ikke: «hei, hei, på tide å stå opp og endre verda».