Spiller det noen rolle om Paulus var kristen?

«En kristen kirke med et anti-semittisk Nytestamente er en avskyelighet, men en kristen kirke uten Nytestamentet er umulig å forestille seg», skrev Lloyd Gaston i boken «Who Made Early Christianity», som jeg omtalte i Vårt Land for fem år siden.

Gaston mente forståelsen av Paulus var en av grunnene til at Nytestamentet inspirerte antisemittisme. Han ble en av pionerene i det som kalles «det nye perspektivet» på Paulus, og som ble til ut fra erfaringen av Holocaust. Den norske Nytestamentforskeren Karl Olav Sandnes sier han står på skuldrene til disse forskerne. Men fra denne synsvinkelen ser han også det nye perspektivets begrensninger.

Paulus var jøde hele livet

«Var Paulus kristen?» er den provoserende tittelen på boken til Sandnes. Selvsagt, vil mange si. Paulus er jo den som kanskje mest har bidratt til å forme kristendommen, og hans skrifter regnes som hellig skrift i den kristne kirken. Men i «det nye perspektivet» er svaret «slett ikke»: Paulus var jøde og regnet seg som jøde hele livet. Sandnes sier seg enig i det - men legger til at det Paulus forkynte og praktiserte var så kontroversielt for mange jøder at det førte til at kristne og jøder etter hvert skilte lag.

---

Bok: Tro

Karl Olav Sandnes

Var Paulus kristen? Har kirken forstått hans teologi og tro?

Efrem 2021

«Grundig og balansert om Paulus og hans teologi der nyere forskning settes kritisk under lupen. Spennende ansatser om forholdet til jødene i dag, og om Paulus og politikk, kunne vært mer fulgt opp.»

---

Hvorfor spiller det noen rolle hva Paulus var? For det første har bildet som har blitt tegnet av den kristne Paulus bidratt til å gjøre jødene til de kristnes fiender. For det andre har det formet kristen teologi, ikke minst innen lutherske kirker. En ny forståelse av Paulus kaster også nytt lys over kristen tro.

[ Det lutherske jødehatet ]

Forståelsen av Damaskus-opplevelsen er helt avgjørende her. Tradisjonelt er den forstått og forkynt som en mønsterfortelling for kristen omvendelse. Jøden Saulus som forfulgte de kristne møter den oppstandne Kristus, omvender seg til kristendommen og blir døpt. I det nye perspektivet mener man derimot dette var en kallsopplevelse. Paulus møte med den oppstandne gir ham et kall til å forkynne for hedningene. Men selv forblir han jøde.

Paulus bare for hedninger

I den tradisjonen som Gagner står i, og som Sandnes kaller «Paulus innefor jødedommen» er denne rollen som hedningenes apostel så rendyrket at man mener Paulus forkynnelse utelukkende har relevans for hedninger. Hedningene skulle gjennom Kristus føres til tro på Israels Gud. Jødene, derimot, trenger ingen omvendelse, for de har allerede del i frelsen gjennom pakten.

Det er her Sandnes kommer med sin kritikk. Paulus mente at også jødene trengte å ta mot frelsen i Kristus. Derfor døpte han jøder som kom til tro, og han forkynte i synagogene over alt hvor han kom. Samtidig holder han fast ved «jøde først», altså at Guds utvelgelse står ved lag. Dette kaller Sandnes en «spagat» i Paulus teologi. Paulus gir det en slags løsning i håpet om at Gud selv skal gi sitt svar i tidens fylde.

Hvordan blir vi frelst?

Dermed handler dette om spørsmålet: Hvordan blir vi frelst? Her har ikke minst den lutherske kirken funnet svaret i den læren om rettferdiggjørelsen som man mente å finne hos Paulus. Men i 1963 hevdet den lutherske biskopen Krister Stendahl at dette var å misforstå Paulus. Paulus var ikke ute etter å utforme en generell rettferdiggjørelseslære, men derimot å svare på hvordan hedninger kunne komme i relasjon til Israels Gud, uten dermed å bli jøder. Dette er den andre innfallsvinkelen til «det nye perspektivet».

[ Filosofenes Paulus ]

«Det gamle perspektivet» tegner et bilde av jødedommen som en lovreligion der man ble frelst ved gjerninger. Da mener man at Paulus brøt med det og forkynte rettferdiggjørelse av nåde. Dermed ble jødene og jødedommen til kristendommens motpol, en karikatur som etter hvert skulle gi næring til antisemittisme.

Paulus ville ha enhet i menigheten

«Det nye perspektivet» sier derimot at det Paulus avviste, ikke var loven i seg selv, men de påbudene i loven som skilte jødene etnisk fra andre. Det var slikt som omskjærelse og renhetsforskrifter Paulus ville sette til side. Det handlet om praktiske løsninger for å forebygge konflikter i menigheten, ikke om å utforme en lære om hvordan vi blir frelst.

Sandnes er enig i at enheten i menigheten er et viktig anliggende for Paulus. Men han mener likevel Paulus’ syn på disse praktiske spørsmålene bunner i en mer helhetlig forståelse. Paulus spør ikke hvordan han kan finne en nådig Gud, men hvordan vi kan overvinne syndens makt. Svaret er at det bare kan skje gjennom Guds nåde i Kristus. Men dermed blir formelen «samtidig synder og rettferdig» ikke dekkende for Paulus syn, mener Sandnes.

Sandnes begrunner dette i en grundig eksegese av både Galaterbrevet og Romerbrevet. Den kan være tung å henge med på for ikke-teologer.

Paulus visste ikke at han skrev hellig skrift

Paulus regnet ikke med at han skrev noe hellig skrift. Han resonnerte både med motstandere og seg selv, er ofte prøvende, og utvikler sitt syn underveis. Hvordan kan vi da bruke det han skrev som hellig skrift? Sandnes har en interessant drøfting av dette.

[ Paulus og Marx har mye til felles ]

Han kommer så til slutt inn på hvordan Paulus kan leses inn i dagens politiske spørsmål, for eksempel debattene om mangfold og identitet i samfunnet og om jordas framtid og nyskaping. Det er tråder jeg kunne tenkt meg at han hadde utviklet mer. Også erstatningsteologi og dagens Israel er spørsmål jeg føler henger i lufta.

Litt for indrekirkelig

Det nye synet på Paulus river grunnen bort under all kristelig begrunnet antisemittisme. Det er viktig å få slått fast. Likevel blir boken litt mer indrekirkelig enn det som hadde vært nødvendig. Men den er givende for alle som vil tenke om kristen tro og om forholdet mellom kristne og jøder.