Anmeldelser

Anmeldelse: Barneboka «Slem» kan hjelpe til å snakke om mobbing

Hvordan snakke med de minste barna om grusomme fortredeligheter i hverdagen? Den lille boka «Slem» kan være god å holde i.

Kampen for å tilhøre «det gode selskap» begynner allerede i barnehagen, selv om den slett ikke slutter der. Den varer vel sant å si hele livet. Og når du har kjent intenst på kroppen hvordan det er å holdes utenfor dette såkalte gode selskap, kan du kanskje lettere formidle noe om hvilke psykologiske prosesser dette setter i gang. Om nødvendig med hjelp av ei and.

Omsetter egne erfaringer

Veronica Salinas er en norsk forfatter, dramatiker og skuespiller med bakgrunn fra Argentina. Hun har opplevd mobbing både i Buenos Aires, der bybarna plaget henne fordi hun tilhører en urbefolkningsgruppe, og etter at hun som voksen kom til Norge og også her var «annerledes».

---

slem

Bok: Bildebok

Veronica Salinas og Camilla Engman

Slem

40 sider

Magicon forlag 2021

---

Ikke alle klarer seg så godt gjennom slike påkjenninger som Veronica Salinas. Desto viktigere at hun omsetter erfaringene i litteratur. Gjennom sitt arbeid har hun også fått god kontakt med norske barn, lærere og bibliotekarer som har supplert hennes kunnskaper på feltet. Salinas er opptatt av å styrke bevisstheten om hvorfor mobbing skjer, for hun ser den både blant voksne og barn. Derfor dedikerer hun boka «til alle som blir mobbet, alle som mobber. Store og små».

Stiliserte dyr i duse farger

Den lille boka rommer ikke stor ytre dramatikk, men følelsen av å bli holdt utenfor kan få bølgene til slå hardt mot stranda i sinnet likevel. Å la dyr spille rollene i barnebøker som tematiserer menneskelige erfaringer, er et velkjent grep. Det gir litt ekstra avstand, som kan være hensiktsmessig.

Anda vil ta igjen, være slem mot de andre. Slik er den kjipe runddansen som fører oss inn i dårlige mønstre.

—  Marianne Lystrup

Camilla Engman, som har illustrert Salinas sin historie, har valgt ei and og noen andre underlige, stiliserte skabeloner. Bildene er enkle og tydelige, noe som er en fordel for formidlingen av fortellingen. Anda for eksempel, ligner mest på en peanøtt med nebb og føtter. Så behøver man ikke å henge seg opp i særtrekk som er uvesentlige i sammenhengen. Fargevalget er behagelig og nennsomt og det er lett å lese karakterenes følelser. Vi har møtt anda før, i de tre bøkene Skyggen, Sulten og Reisen, som hver med sitt fokus forteller om motgang man kan møte.

slem

Den vesle anda får ikke være med på leken. Den snubler og faller og slår seg, men gir seg ikke – kaster seg uti det, men blir hengende fast i et tre mens de andre bare går sin vei. Til slutt gjør motgangen anda aggressiv. Den vil ta igjen, være slem mot de andre. Slik er den kjipe runddansen i sosiale sammenhenger som fører oss inn i dårlige mønstre.

Svartsinn med løsning

Det er lett å henge med på fortellingens logikk. Man kan bli svart til sinns av mye motgang. Heldigvis bevarer anda sin empati, og slutter å være slem når den ser at de andre blir lei seg. Og så dukker det opp en venn, og så kommer våren …

Man kan innvende at dette blir litt vel rosenrødt, men på den annen side er det uaktuelt å lage ei bok for de minste, der utfordringene ikke lar seg løse. Og disse løsningene er faktisk realistiske. Hovedbudskapet blir at det finnes vanskeligheter, men ingenting varer evig.

Du

Teksten er forbilledlig enkel og kortfattet, slik den bør være i ei bok for de minste. Jeg ser for meg at selv en toåring kan henge med på dette. Salinas har skrevet den med et du som hovedperson. «De andre leker, men du står bare og ser på». Det er en usedvanlig direkte henvendelse, og koblingen mellom leseren og den anda som opplever det teksten sier at du gjør, er spesiell. Men jeg tror barna henger med, og deres empati aktiveres spesifikt av denne måten å fortelle på.

Les mer om mer disse temaene:

Marianne Lystrup

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser