Schrattenholz debuterte med Atlaspunkt i 2015. Her utmerket poeten seg med finstemt optikk og stilistisk presisjon. Mens Atlaspunkt forteller en kollektiv evolusjonshistorie, kretser hennes nye utgivelse Protosjel om redningsaksjonen til én enkelt sjel. I samlingens første del skildrer dikt-jeget sykdomsforløpet til sin elskede. Kreftsykdommens herjinger i kroppen beskrives blant annet slik:
under huden din vaker det blålige
mørke spekkhoggere, tumormarkører
trombocyttene klumper seg, skyene
er bare vann
blandet med luft
og trykk
Døden rykker nærmere
Utdraget viser tre åpenbare kvaliteter ved boka: De slående metaforene, de skarpe tankesprangene, den språklige treffsikkerheten. Det kroppslige forfallet beskrives med forsiktig ømhet. I krysningen av poetisk inderlighet og vitenskapelig terminologi får diktene egenart. Et finstemt emosjonelt trykk bygges i det stille, mens døden rykker nærmere dikt for dikt. Bokens fortellerstemme konstruerer etter hvert en maskin som ekstraherer sjelen til sin elskede fra hans døende legeme.
maskinen er symfonisk, symmetrisk
jeg fyller det menneskestore kammeret
med saltvann, enzymer
det siste stedet du skal ligge
[ Poeten He Dong nærmer seg både østlig filosofi og kvantefysikkens parallelle universer ]
---
Bok: Poesi
Maria Dorothea Schrattenholz
Protosjel
84 sider
Oktober 2021
---
Jeg-fortelleren loggfører og tar del i operasjonen. Diktene følger maskinens underlige og avanserte prosesser med pinlig nøyaktighet. Her må de lyriske strofene i større grad dele plass med vitenskapen. Partikkelfysikk møter poesi. Den utstrakte bruken av faglige uttrykk kan ved første øyekast virke utilgjengelig. Men orienterer man seg litt i materiens motivkrets, klarner diktene fort opp. For hver gjennomlesning dukker det stadig opp nye visuelle detaljer. Utdraget nedenfor er et eksempel på en sekvens med anstrøk av sci-fi-filmatisk skjønnhet:
Jeg plukker hårstrå
fra spindelvevet på putetrekket ditt
plasserer dem i maskinens bløtdel
for å fremprovosere vekst
halvorganisk perlemor i tynne lag
snart kan jeg høste kvantekrystallene
små holografiske fasetter
Sjelens stemme
Etter en omstendelig prosess i bokas midtparti, tar sjele-ekstraktet selv ordet i bokas siste del. Diktene her har en løsere struktur som står i luftig kontrast til de foregående. Sjelens stemme tar form som spinkle dikt med ett og to ord per verselinje nedover boksidene. Slik uttrykker den seg i ett av dem:
er våken / flueøye / oppløst / prisme // ser henne / le / arrløs / ser henne / kna deig / koke vann // første / minne / siste / mer // tar del / i hjul / eikeløs / nei // tar del / i hydrogen / mangler tetthet / mangler lovverk
Sjelen beveger seg tilsynelatende tilfeldig gjennom verden og tar del i alt fra smått til stort, fra for eksempel øyevipper til saturnringer. Det mer frie, lekne sistepartituret sitter veldig godt. Her bringes en befriende letthet til samlingen, en språktone som munner ut i en sorgvakker avslutning.
[ De døde gjenoppstår i Valzhyna Morts poesi ]
Dikt som svever
Forfatteren behersker både enkeltdiktet og den helhetlige komposisjonen. Kombinasjonen av slående metaforer, teknisk presisjon og elegante assosiasjoner får disse sci-fi-kulørte diktene til å sveve på boksidene. Det narrative utgangspunkt og de fine variasjonene i tematikk og form går opp i en vellykket enhet. Relasjonen mellom bokas to nært sammenknyttede karakterer dirrer hele veien gjennom og etterlater et følelsesmessig avtrykk i leseren.
Slående metaforer, teknisk presisjon og elegante assosiasjoner får disse sci-fi-kulørte diktene til å sveve på boksidene.
— Endre Ruset
I likhet med storheter som Bjørn Aamodt, Tor Ulven og Inger Christensen, smelter Maria Dorothea Schrattenholz poesien sammen med filosofiske og vitenskapelige felt på sin helt egen måte. Det går stadig lenger tid mellom hver gang undertegnede støter på ny, formidabel poesi. Men når det en sjelden gang skjer, rykkes jeg opp av en litterær dvale, og minnes på hvor bra det faktisk går an å skrive, tenke og formulere seg i diktform. Protosjel inneholder poesi av et slik oppløftende format.
