Det siste året har utløst en jevn strøm av dagbøker, antologier, rapporter, leilighetslyrikk som har gitt oss et helt nytt samlebegrep: koronalitteratur. Tidlig ute med spontane reaksjoner på en helt ny situasjon var de norske forfatterne som samlet sine erfaringer i antologien 30 dager i april. Den internasjonale antologien Tools for Extinction fikk rosende ord i Weekendavisen, og danske lyrikere satte sine pandemidikt på trykk i danske aviser den aller første tiden.
Kolon forlag lanserte et smartere prosjekt med enkle rammer som krav til forfatterne. Logg 12. mars til 1. mai skulle være skjønnlitterære bidrag og skrevet i løpet av pandemiens tidligste uker. Antologien bærer preg av bearbeidede tekster i en tiltalende miks av fiksjon og mer sakspregete innfallsvinkler, og enkelte fremhever grensene mellom nåtidsvirkelighet og fiksjon på en fin måte.
[ Les intervju med Elisabeth Thorsen: – Jeg ville vise en prest som ikke representerer «noe vellykket» ]
Fra kattepels til bibeltekst
I likhet med disse har romandebuten Komposisjoner av lys til domkirkeprest Elisabeth Thorsen bare et lett slør av fiksjon over seg. Flere yrkesgrupper har vitnet om å stå i frontlinjen under pandemien. Dette er en annen fortelling. Norske prester står ikke direkte i førstelinjen, likevel blir romanen en svært troverdig, litt dagbokaktig, skildring som aktualiserer en prests virke under pandemiåret vi har lagt bak oss.
---
Bok: Roman
Elisabeth Thorsen
Komposisjoner av lys
378 sider
Vigmostad & Bjørke 2021
---
Samtidig søker jeg-fortelleren etter innsikt. Hun tar sats i hverdagsbetraktninger og sikter mot lengre tankerekker. Lett springer hun fra konkrete dagligdagse hendelser, taktile sansninger og observasjoner til eksistensiell tematikk. Sjarmerende tar hun leseren fra bare føtter og kattepels under fingrene, til Bibelen. Noen sider er satt opp nesten som prosalyrikk – og det synes jeg fungerer veldig godt til de små hverdagslige eksistensfilosofiske betraktningene jeg-fortelleren ønsker å formidle. Likevel fører de ledige og raske assosiasjonene også til at hun av og til spenner bein for sin egen mulighet til å gå dypere.
[ Iblant lurer tidligere prest Eskil Skjeldal på om han ga seg rett før en åpenbaring. ]
Savner mer om sosiale byrder
Siden hovedpersonen Mettes største plager på hjemmekontoret er angst og ensomhet fordi hennes nærmeste befinner seg i Danmark, savner jeg flere refleksjoner om den globale krisen verden står i. Vi hører nemlig lærervennen hennes gråte i telefonen over barn som blir lukket inne sammen med voldelige eller rusede foreldre, uten at slike vanskelige sider ved koronahverdagen fører til ytterligere tanker om kløftene pandemien skaper.
De ledige og raske assosiasjonene fører også til at hun av og til spenner bein for sin egen mulighet til å gå dypere.
— Astrid Fosvold
Fordi teksten er så filosofisk og spørrende, savner jeg et nærvær rettet mot konsekvensene av at belastningene på barn og unge kan komme til å overstige byrden av antall døde.
Fri tenkning
Derimot er Bibelen til stede som en samtalepartner gjennom hele romanen. Og presten erklærer at «det er vanskelig å få tak på bibeltekstene. De er på en måte overbefolket. Overbefolket av fortolkere og dogmatikere, fryktsomme prester og radikalere. Hvis jeg var fri, hvordan ville jeg lese den da? Og hvorfor er jeg ikke fri i møte med tekstene?»
Som svar på det tar Mette fatt i kjente bibelske tema, som Saras ufruktbarhet, og lar tankene strømme fritt. Jeg-fortelleren gjør bibeltekstene til et språk for sin egen tenkning og bruker sine egne erfaringer som utgangspunkt for de bibelske betraktningene, så tar hun innsikten herfra over til seg selv og eget liv. Slik brukes Bibelen som erkjennelseslitteratur.
Bibelen er til stede som en samtalepartner gjennom hele romanen.
— Astrid Fosvold
Et sted nærmer hun seg en innsikt om sjalusi og sorg som nært beslektede følelser, men så avbryter hun. Det samme skjer i det hun i spekulerer i om Abraham er villig til å ofre Isak fordi han ikke tror Isak er hans biologiske sønn.
Kanskje ville utdypingene jeg savner forstyrre friheten til å tankestreife fra stort til smått. Men når hun kobler psykologiske innsikter så tett til det bibelske stoffet blir leseren nysgjerrig. Å trekke tråder fra levd liv inn i bibelsk og eksistensiell tematikk gir god mening.
Et indre mørke
Romanen veksler mellom pessimisme og håp. Jeg-fortelleren kjemper mot avmakt i møtet med aleneheten avstanden til de nærmeste skaper, og et underliggende indre mørke. Likevel er sortsinnet nesten lagt lokk på av Mette selv. Gjennomgående er troen på et ankerfeste som holder jeg-fortelleren i lyset og håpet. Noe av det fineste i boka er knyttet til erkjennelsen Mettes datter tvinger frem i henne i det hun utfordrer moren til å se at hun egentlig er veldig redd for dette mørket.
[ Noe stritter i mot ved tanken på å åpne bøker om koronaens tid ]
Søke trøst
Skildringen av nærvær på mange mils avstand er et høydepunkt. I samtalene Mette har med mannen sin, skimter vi nåtidens verdidebatter. Men da hun møter en dansk prest, som har hisset seg opp over den norske prestens åpne dialoger med muslimer, gir jeg-fortelleren tapt. Slik aktualiseres utmattelsen en kan føle overfor dansk politikk. Partiene samler seg på midten om en stadig strengere flyktningpolitikk. Hjemme mister jeg-fortelleren engasjementet sitt for asylanter når hun merker stigende konsensus om et stadig tøffere regelverk.
Foran en påskefeiring preget av at vi står i pandemiens tredje bølge med tøffe restriksjoner for samvær, er denne romanen et lyspunkt mange kan søke trøst gjennom.
