Eskil Skjeldal viser fram raseriet i sin debutroman

Kravet om sosial distansering lar seg ikke forene med min dragning mot å kvele andre. Først da kampsportklubben stengte ned i fjor vår, blei jeg klar over hvor viktig brasiliansk jiu-jitsu er blitt for meg. Hvorfor? Fordi det er fin form for trening, sjølsagt. Men kanskje mest fordi jeg hadde funnet et sted å gjøre av aggresjonen min. Voksenlivet – med småunger, jobb og andre forpliktelser – fortoner seg noen ganger som et endeløst seminar i besinnelse, høflighet, oppofrelse. Det er ikke, og skal ikke heller være, plass til den rå aggresjonen, sjøl om den nok alltid vil ligge der og murre, rett bak smilet mitt på det digitale FAU-møtet.

Hovedpersonen i Eskil Skjeldals debutroman Fars hus, mors hage, er rasende. Vi møter Mikael i farens begravelse, hvor han fantaserer om kaste mora nedi samme hullet som rommer farens kiste. Mikael har ikke snakka med foreldrene siden han brøyt med dem 17 år tidligere. Når han igjen står ansikt til ansikt med mora, vil han skrike til henne, riste henne hardt. Sjøl om Mikael veit at aggresjonen må undertrykkes: «Å bli voksen er å stagge driftene».

[ Anmeldelse av «Mine venner»: Dyktig, men noe snevert om venninners besettende tosomhet ]

Nådeløs mor

Vi aner tidlig at dette er en roman som likevel skal lukt inn i det vonde. Da faren dør, stikker mora til Spania og etterlater barndomshjemmet på Rykkinn til Mikael. Hovedpersonen tvinges dermed til å ta innover seg alt det vanskelige han har forsøkt å legge bak seg. Fra boksidene stiger særlig mora fram som en hardhuda, nådeløs skikkelse. I stedet for varme og åpenhet, har sønnen måtte bale med emosjonell distanse og et unådig regelregime under oppveksten. Vi får lese korte tilbakeblikk som gjør at Mikaels raseri rimer stadig bedre. Virkelig gripende blir fortellinga når hovedpersonens ustadige humør får utspille seg i relasjonen til kona og ungene.

Det er vanskelig å lese om de tre små barna som forsøker ikke å forstyrre «denne mannen de kaller pappa». Og Mikaels erkjennelse av hvilken skade han forvolder dem: «Jeg må gå opp for å snakke med dem. Jeg klarer ikke å gå opp og snakke med dem». Med en liknende intensitet som Linda Boström Knausgård i Oktoberbarn (2019), lar Skjeldal leseren ta del i Mikaels mentale berg-og-dal-baner. Som Linda har Mikael et naturtalent for negativitet og ødeleggelse, sjøl om han inderlig ønsker seg det motsatte: «Jeg vil ikke ha det slik, men har det slik».

Motsetninger får stå

Da Eskil Skjeldal, som er tidligere prest, skreiv om å forlate sin gudstro i sakprosaboka Eg slepper deg utan at du velsignar meg (2017), var eksistensiell uro og depresjon vesentlige momenter i det teologiske oppgjøret. På samme måte, bare omvendt, er begreper som synd og nåde viktige for å forstå fortellinga i Fars hage, mors hus, samtidig som Paulus ord fra Romerbrevet – «det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg» – kan tjene som en fane for Mikaels streben.

Det må ligge mye hardt arbeid bak denne boka – intellektuelt, følelsesmessig og litterært.

—  Erik Engblad

Med sine mange ansporende perspektiver, er romanen et godt eksempel på hvordan litteraturen kan fordjupe rommene mellom menneskene, som i hverdagen stadig vekk forflates. Forfatteren slår seg sjeldent til ro med entydige svar på hovedpersonens mange angstridde spørsmål. Teksten har en åpenhet ved seg som gjør den til en glede å lese, fordi jeg kjenner meg fri til å trekke Mikaels bombastiske fortolkninger i tvil, og en uforutsigbarhet som hele veien oppfordrer til videre tenkning. Skjeldal viser en bestemt vilje til å nøre oppunder kompleksiteten i forholdet til foreldre, ektefeller og barn, og forfatteren har funnet fram til konkrete scener som effektivt poengterer det ofte motsetningsfulle og irrasjonelle i vår sameksistens.

---

Roman

Eskil Skjeldal

Fars hage, mors hus

304 sider, Cappelen Damm 2021

---

Vold og besinnelse

Det er opptrinn å glede seg over gjennom hele Fars hage, mors hus. På tross av den alvorlige tematikken klarer Skjeldal å skrive inn et befriende skjær av komikk, som når Mikael etter en krangel med kona røsker dørhåndtaket av ei dør, eller når han tilbake i farens overvokste hage setter seg fast i rosebuskene og må forlate sine bukser i tornekrattets varetekt. Beskrivelsen av Mikaels aggressive tendenser er aller mest virkningsfull når forfatteren lar sin hovedperson operere innafor gjenkjennelige rammer. Når aggresjonen enkelte steder forklares patologisk, angår den meg mindre og blir mer av et objekt jeg kan la meg fascinere av.

[ Natalia Ginzburg skriver erindringslitteratur som ikke ligner på noe annet ]

Det må ligge mye hardt arbeid bak denne boka – intellektuelt, følelsesmessig og litterært. Med aktelse og tålmodighet har forfatteren formgitt sitt stoff, og resultatet er en moden debut som rommer både forløsende vold og mange forsøk på desperat besinnelse.