Eskil Skjeldal viser fram raseriet i sin debutroman

Kravet om sosial distansering lar seg ikke forene med min dragning mot å kvele andre. Først da kampsportklubben stengte ned i fjor vår, blei jeg klar over hvor viktig brasiliansk jiu-jitsu er blitt for meg. Hvorfor? Fordi det er fin form for trening, sjølsagt. Men kanskje mest fordi jeg hadde funnet et sted å gjøre av aggresjonen min. Voksenlivet – med småunger, jobb og andre forpliktelser – fortoner seg noen ganger som et endeløst seminar i besinnelse, høflighet, oppofrelse. Det er ikke, og skal ikke heller være, plass til den rå aggresjonen, sjøl om den nok alltid vil ligge der og murre, rett bak smilet mitt på det digitale FAU-møtet.

Hovedpersonen i Eskil Skjeldals debutroman Fars hus, mors hage, er rasende. Vi møter Mikael i farens begravelse, hvor han fantaserer om kaste mora nedi samme hullet som rommer farens kiste. Mikael har ikke snakka med foreldrene siden han brøyt med dem 17 år tidligere. Når han igjen står ansikt til ansikt med mora, vil han skrike til henne, riste henne hardt. Sjøl om Mikael veit at aggresjonen må undertrykkes: «Å bli voksen er å stagge driftene».

Nådeløs mor