Ann-Helen Moen regjerer på Mozart-plate

Mozarts sanger tilhører ikke den mest fremførte musikken hans, men de beste av dem er ordentlig fine, og alle er sjarmerende. Nå er det sopranen Ann-Helen Moen som synger dem på en ny plate fra Simax. Med seg på hammerklaver har hun veteranen Liv Glaser, et annet sterkt, norsk Mozart-navn. Det er vanskelig å tenke seg denne musikken fremført mer overbevisende enn dette. Moen er en intelligent sanger som ikke bruker ute-stemme når hun ikke må. I disse sangene får hun vist sin store spennvidde av klangfarger. Dette er jo musikk for små rom. Hun er ikke redd for å komme helt nær, både klanglig og følelsesmessig. Og Glaser får frem akkurat den rette Hausmusik-stemningen med spillet sitt.

Jeg er alltid litt redd når jeg hører på Mozart. Det er ikke selve musikken hans som skremmer meg, men faren for å gå glipp av noe stort. Du sitter der og hører, og selvfølgelighetene vandrer muntert forbi deg, og plutselig har du gått glipp av noe genialt uten å merke det! Selv de beste stykkene hans er jo ofte forkledd som banalitet. Musikken sier ikke fra når det kommer noe fantastisk. Du må følge med. Men du må ikke lytte for hardt heller. Du må fokusere på en bestemt, avslappet måte. Da kan du oppdage det tredimensjonale bildet. For noen er dette lett.

Sangene på denne platen er ikke noe unntak. Musikken er enormt forutsigbar. Samtidig har flere av stykkene en ekte fortryllelse over seg. Mozart etterlot seg rundt 30 slike sanger med pianoakkompagnement, 22 av dem er med på platen. Du får med andre ord stilt din tørst etter Mozart-sanger her, og kan sannsynligvis føle deg ganske trygg på å ikke gå glipp av noe. Selve sjangeren bærer preg av lystige sammenkomster i borgerlige hjem. Det var egentlig først med Schubert at sangene ble en kunstmusikalsk uttrykksform av betydning. Og, ærlig talt, selv hos Schubert er det en del trallala, alt er ikke genialt.