Hilma Nikolaisen lykkes med akustisk vending

På albumet Heritage skrur Hilma Nikolaisen ned lyden, og opp nysgjerrigheten hos oss som trodde vi kjente henne som rocker. Akustiske instrumenter bygger opp under nyskrevne sanger om savn, lengsel og fremdrift.

Hilma Nikolaisen har valgt et akustisk preg på sitt tredje soloalbum, Heritage. Det er et litt dristig, men likevel vellykket valg, mener vår anmelder.
AKUSTISK: Hilma Nikolaisen har valgt et akustisk preg på sitt tredje soloalbum, Heritage. Det er et litt dristig, men likevel vellykket valg, mener vår anmelder.
Olav Solvang musikkanmelder
Publisert Sist oppdatert

Det er ikke noe nytt at artister som har fått en bra start på karrieren, kan gjøre en musikalsk 180 graders dreining: Beatles gjorde det med Revolver, Bruce Springsteen med Nebraska og Taylor Swift med Folklore. Slikt krever mot. Det handler om å følge sitt eget hjerte, i stedet for suksessformler og andres forventninger. Hilma Nikolaisens nye formel er «less is more!».

Gitarpreget familiedugnad

Åpningslåten «Maybe Today (Satan)» åpner med fingerspill på nylonstrenger, og en naken og ubeskyttet stemme med mye romklang. Det gir et nostalgisk sus fra 1960-tallets Carole King, Carly Simon, kanskje også Marianne Faithfull. Hilma Nikolaisen er like insisterende og inviterende: Hun vil ha oss til å lytte, for hun har noe på hjertet.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP

anmeldelser anmeldelse kultur musikk