En overvektig, pornoavhengig taxisjåfør er hemmelig forelsket i kvinnen han kjøper omfattende drive-in-hamburgermenyer av. Når han kjører på henne ved en ulykke, settes en vanskelig kjærlighetsintrige i gang. Samtidig følger vi hovedpersonen i gruppeterapi, hjemme i kjellerhybelen under morens hus og på jobb, der en somalisk kollega må hanskes med en etnisk norsk islam-konvertitt med terrorplaner. Vi blir også med på politiarbeidet til en etterforsknings-duo, vidunderlig gestaltet av Ravdeep Singh Bajwa og Trine Wiggen.
---
TV-serie: Dramakomedie
Maxitaxi Driver
Manus: Steinar Sagen og Erlend Loe
Regi: Per Harald Kårstad
Med: Steinar Sagen, Valentina Alexeeva, Jannik Bonnevie, Yusuf Toosh Ibra og Mikkel Bratt Silset
Premiere NRK TV 4. februar 2021
---
Folkelig mørkt
I utgangspunktet ville serieskaper og hovedrolleinnehaver Steinar Sagen lage noe riktig dystert, men ble overtalt av NRK til å lysne prosjektet litt opp, gjøre det «folkelig mørkt i stedet for mørkt mørkt», som han uttalte til Kampanje i forrige uke. Og Maxitaxi Driver kan fint kategoriseres som en komedievariasjon over filmklassikeren Taxi Driver fra 1976.
Manuset ble til i samarbeid med Erlend Loe og tar – med varierende alvorlighetsgrad – for seg rasisme, vold i nære relasjoner, skjult homofili, autisme, sorg, identitet, skam over egen seksualdrift, narkotikaavhengighet, og fremfor alt: Ensomhet, følelsen av å være ubetydelig.
Noe av det mest interessante med Maxitaxi Driver er hvordan den forener ulike einstøing-tradisjoner
— Einar Aarvig
Motstridende
Andre sesong av NRK-serien Rådebank har blitt hyllet for sin behandling av menn og psykisk helse. Maxitaxi Driver sorterer som humor og episodene vil neppe bli utstyrt med telefonnumre til hjelpelinjer, men tematikken er tangerende. Når hovedpersonen Jan Egil utstyrer seg med, kappe, maske, balltre og rettferdighetssans, er det meningen at vi skal le av ham, synes synd på ham og heie på ham – på samme tid.
Sagen, Loe og regissør Per Kårstad lykke godt med å plante disse motstridende følelsene hos seeren i en kunstnerisk knipetangsmanøver, takket være førstnevntes intuitive skuespill og timing – her reageres det mer enn det ageres – og handlingens blikk på sosialt ubehag.
Elling og Batman
Noe av det mest interessante med Maxitaxi Driver er hvordan den forener ulike einstøing-tradisjoner. Jan Egil rommer den seksuelle frustrasjonen og den sosiale tilkortkommenheten til Ingvar Ambjørnsens «Elling» og diverse jeg-personer hos Michel Houllebecq. Den usunne morsbindingen og den keitete-søte fremtoningen gjør ham mest i slekt med førstnevnte, men her finnes også houllebecqsk svartsyn. Serien trekker dessuten veksler på Robert De Niros traumatiserte og etter hvert radikaliserte hovedperson i forbildet Taxi Driver (1976) og på apatien og kjærlighets/tilhørighetssyken som tematiseres i Fight Club (1999).
Selv ønsker nok Jan Egil å identifisere seg med Bruce Wayne og alter egoet Lynvingen, slik den avsondrede playboyen og hans kappekledde hevner fremstår i Christopher Nolans Batman-filmer (2005-2013) – en uinnrammet The Dark Knight Rises poster henger ved siden av en dartskive i den usmarte kjellerhybelen. Men Jan Egil har ulykkeligvis mer til felles med den tragiske tittelfiguren i The Joker (2019), selv om hans egen galskap er av mildere art og får mindre tragisk utløp. I et nattlig Oslo gir han både oppkjeftige vestkantgutter og serievoldtektsmenn det han mener de fortjener.
Løs tråkling
Billedspråket og de filmatiske virkemidlene er mer NRK-realistiske enn påvirket av inspirasjonskildene, men enkeltscener – som den nærmest obligatoriske ubehagelige familiemiddagen (terteskjell med fiskekaker og reker) – er lekkert lyssatt og fremstår som velkomponerte og gjennomtenkte. Man kan dessverre ikke si det samme om helheten i manuset: Når de ulike handlingstrådene skal sys sammen til en oppsummerende finale, er noen tråklet løst sammen – med forløp uten innbyrdes sammenheng, mens andre (for eksempel avlyttingsutstyret i taxi-hovedkvarteret) utelates helt.
Samtidig: De parallelle plottene skaper rom for et nokså stort rollegalleri, der alle er tydelige typer som leverer det de skal: Humor. Det er lettere å begrense seg til ett handlingsspor når handlingen er tragisk – som i Rådebank. Samtidig hadde det ikke gjort noe om Maxi Taxi Driver hadde flettet flere tråder sammen – det ville for eksempel vært interessant – og morsomt – å se noen fra den lukkede pornoavhengighetsterapien ute i friluft, i en annen situasjon.
Jihad-sko
Resultatet er like fullt humreverdig og vel så det: Som når populærkulturelle referanser møter traust norsk hverdagslighet, når det reflekteres over forskjellene mellom menn og kvinners sexleketøy, når det skal kjøpes «jihad-sko» på Storo-senteret og når gruppeterapeuten gjør alt annet enn å fjerne skam – hun velger i stedet å snakke om følelser.
Komedie er en vanskeligere øvelse enn tragedie, men høster konsekvent mindre respekt. Maxi Taxi Driver tar sjanser ved å bevege seg i mørke territorier, og får uttelling for dem. Kanskje er det akkurat denne serien vi trenger akkurat nå. Og Steinar Sagen bør definitivt fortsette å lage komedie.
