Beistet og Bettina: Muntert-grotesk barnebok med eksistensiell dybde

En ung, eksentrisk brite ved navn Jack Meggitt-Phillips har skrevet denne boka, som Warner Bros og Harry Potter-produsent David Heyman allerede er i gang med å planlegge film av. Boka kom på norsk denne uka og presenterer oss for 511 år gamle Ebenezer Tweezer og den foreldreløse Bettina, som har «drit og dra» som valgspråk og bruker alle krefter på å være ufyselig. Ja, og så Beistet da, som Ebenezer har på loftet.

Beistet vil spise barn

Grunnen til at Ebenezer kan være 511 år og fortsatt se ut som en kjekkas i 20-åra, er at han drikker en ungdomseliksir som han får av Beistet på loftet. Av Beistet får han i tillegg alt mulig annet som han har lyst på, fra penger til ting av alle slag, inklusive det huset han bor i, som er femten etasjer høyt og tolv elefanter bredt. Det eneste han må gjøre til gjengjeld, er å mate Beistet. Dette har gått smertefritt for Ebenezer helt til han blir bedt om å servere et barn.

[ Fungerer syndebukker i vår tid? ]

Avhengig

Selv om Ebenezer er en temmelig egoistisk og ufordragelig type – skjønt med gode manerer – han er jo brite – syns han det er et drøyt krav fra Beistet. Men hva skal han gjøre? Han har gjort seg avhengig av at Beistet forsyner ham med ungdomseliksir med jevne mellomrom, og nå er det på tide med ny dose. Og klarer han ikke skaffe et barn som Beistet kan spise, vil han komme til å dø.

Troskyldig start

Som man skjønner, blir vi i denne muntert-groteske barneboka stilt overfor et eksistensielt dilemma: Hvor langt kan man strekke seg når det gjelder å utføre etisk gale handlinger for å bli belønnet med det man ønsker? Djevelen har kjøpt sjeler før, og han har åpenbart ingen planer om å slutte i businessen.

De som har hygget seg med Roald Dahls dramatiske fortellinger, kan få noen gode leseopplevelser her.

—  Marianne Lystrup

Som vanlig er når noen kommer ut på et eller annet skråplan, startet denne byttehandelen troskyldig i det små. «Da krevde ikke beistet noe annet enn noen forskjellige måltider – brødskiver med roastbiff, en hønsefrikassé i ny og ne. Den slags. Så ville det vite hvordan det føltes å spise noe levende, først insekter og deretter smådyr som rotter og duer. Og etter hvert som beistet vokste, vokste appetitten med det.» leser vi. Vanskelig å vite når nok er nok, ikke sant? Når man skal sette ned foten.

Meitemark i nesa

Forfatteren har lykkes i å komme opp med en bråte absurde påfunn, som likevel er knyttet til en slags gjenkjennbar virkelighet og derfor blir både underholdende og spennende. Vi lurer på hvordan det skal gå med Ebenezer som lever på overtid. Og vil han virkelig ofre et barn til Beistet for å få sin livseliksir? Og Bettina, som er så gjennomført ufyselig at hun til og med stapper meitemark opp i nesa på et av de andre barna på barnehjemmet der hun bor, er det håp for henne? Kanskje det er like greit at Beistet spiser henne? Slike tanker plantes i leseren og driver handlingen framover.

Det er tett samsvar mellom den sprø handlingen og det korthugde, rappkjefta språket.

—  Marianne Lystrup

Slike grufulle tanker kunne sendt etikken over alle støvleskaft, men de håndteres underveis, så det ikke skjer. Noe av løsningen ligger i selve formidlingsmåten. Det er tett samsvar mellom den sprø handlingen og det korthugde, rappkjefta språket, som oversetteren har tatt utmerket vare på og brakt over i et spenstig norsk. Det er som om både handlingen og språket er avhengige av hverandre. Dessuten er det jo også bevisstgjørende å lese noe som til de grader snur forventninger på hodet. Vi opplever at forfatteren lokker oss med inn i den ene tankefella etter den andre. Best som vi tror at vi vet hva som vil skje, snapper han forventningene våre – og vips byr han oss en overraskende scene. Det er bare å henge på. Også på den måten får han illustrert hvor dypt det stikker i oss å godta det vi får oss forelagt, skjønt vi ofte burde stoppe opp og stille spørsmål.

Forfriskende

Det er altså en usedvanlig forfriskende bok han har skrevet. Også fordi det her og der krydres med lakoniske små kommentarer av typen: «Som de fleste misfornøyde mennesker, trengte alle tre litt tid for seg selv til å tenke.» Slikt går trolig mest hjem hos den voksne leseren, men vi skal jo også ha vårt når vi leser for barna. Og dette er ei bok som egner seg godt til slik felleslesning, selv om de som har knukket lesekoden gjerne kan forsyne seg selv.

[ Kiley Reid skriver seg inn i rasismedebatten med komiske virkemidler ]

Tegningene

Boka har enkelte illustrasjoner i svart-hvitt som utfyller teksten godt. Personene er framstilt på tegneserieaktig måte, overdrevent og humoristisk. Ikke noe kunstnerisk løft, men de følger den fantasifulle teksten helt fram til leserens egne forestillinger. Kanskje bidrar den kjekke, tegneserieaktige streken dessuten til å dempe litt av det makabre i fortellingen. Det som i enkelte barnehjerner kunne skape skumle bilder, blir liksom tøyset bort.

Som man forstår er dette ikke ei bok for de aller mest engstelige, men de som har hygget seg med Roald Dahls dramatiske fortellinger, kan få noen gode leseopplevelser her.

---

BARN

Jack Meggitt-Phillips

Beistet og Bettina

Illustrert av Isabelle Follath

Gyldendal 2021

---