Anmeldelser

Toget som veien til det gode liv

Det klør i det gamle reisegenet! Bjørn Stærk skriver overbevisende om hvorfor togreiser gir et bedre og mer innholdsrikt liv.

Som ungdom trålet jeg deler av Europa via jernbanesporet. Interrail var et eventyr som tillot meg å «loffe» rundt på lavbudsjett, sove på vandrerhjem, eller på en benk i parken om det var fullt – og på stranda i Cannes (der jeg ble ranet). Det var spennende møter med ungdom fra hele verden i trange kupeer, og en og annen småamorøs tildragelse. Alt dette takket være toget som medium. Men det var før. Nå gjelder flyet. Og kjedelige flyplasser. Noe er likevel på gang. Et hardnakket lite togmiljø er i ferd med å spre sine tenakler. Toget kommer tøffende tilbake. En ny bok dokumenterer det hele, og treffer tidsånden så det hviner i skinnegangen.

Skribenten Bjørn Stærk har markert seg som en viktig stemme innenfor klimadebatten, blant annet med boka Jakten på den grønne lykken. Tanker fra sykkelsetet (Humanist Forlag 2018). Nå er han på markedet igjen, med boka Togeventyret. De fineste reisene går på skinner.

Livsglede som ledetråd

Bokas tittel får meg straks i godt humør. Dette er jo fandenivoldsk, for er det noe som ikke går på skinner er det togturer ut av Norge og ned til kontinentet. Da jeg som ungdom i Trondheim bestilte min første interrailbillett fikset NSB plassreservasjoner hele veien ned til Aachen i Tyskland. Slikt eksisterer ikke lenger. (Like lite som NSB; nå kjent under det jålete navnet Vy, som er like opptatt av buss som av tog). Det er manglende korrespondanser, ulike selskap, få avganger og mye styr. I 1990 kunne du sette deg på toget i Oslo 07.35 og komme til Hamburg med det samme toget kl. 23.04. Det kan du ikke i dag. Likevel er Stærk standhaftig ambisiøs på egne, sin families og samfunnets vegne. Han vil «frelse» oss til en langsommere, men rikere tilværelse, med klimagevinster på toppen, via toget.

Bjørn Stærk

Antall interrail-brukere, for alle aldre, øker nå drastisk. Hvorfor? Og hvem er det som reiser? Stærk snakker med og introduserer oss for flere av dem. Noen idealister, andre grønne lokalpolitikere, og de fleste bare glade i å reise og å treffe folk. Og dette er folk som kjenner de beste reiserutene, søkemotorene og fallgruvene. Du får konkrete tips om hvordan komme raskest og mest behagelig ned til kontinentet og det er verdt boka alene. Dette høres kanskje forutsigbart og litt kjedelig ut? Men, nei. Det er det ikke. Det er et godt stykke dokumentasjonsarbeid, skrevet på en lett og inkluderende måte.

Forfatterens egne erfaringer

Men Stærk nøyer seg ikke bare med å snakke med togentusiaster og kjennere. Han reiser selv. Med kona, og barn, og en gang også med hunden, på tog til Skottland, Middelhavet og Alpene. Vi blir med på vellykkede ferier, og noen mindre vellykkede hendelser. Jeg får lyst til å løfte det tillitsfulle lillebarnet deres som bryter isen når de møter fremmede, men som kanskje ikke er like populær når han har diaré og de skifter bleie i felleskupeen i et stappfullt tog. Her er det varme, her er det liv.

Bokas tittel får meg straks i godt humør. Dette er jo fandenivoldsk, for er det noe som ikke går på skinner er det togturer ut av Norge og ned til kontinentet.

—  Andrew P. Kroglund

Dette er en god samtidsdokumentar. Hvorfor gikk det som det gikk med europeiske togselskap? Hvorfor tok flyselskapene over de mest populære rutene. Hvor var politikerne. Hvor var vi?

Og hva med oss her hjemme? Jeg har i skrift og tale argumentert for lyntog i Norge, nærmest som et mantra. Etter å ha lest denne boka er jeg mer usikker. Stærk argumenterer godt for hvorfor vanlig europeisk standard på tog opp mot 200 km i timen, altså på linje med Flytoget, ville revolusjonere transportsektoren her i Norge. Og det uten å tappe oljefondet helt i en lyntogsatsing, og også uten uakseptable store naturinngrep. Intercity-satsingen har derfor mye for seg.

Klimagevinster og det gode liv

Klimagevinstene med tog i stedet for fly blir viet et helt kapittel, og er både velskrevet og interessant. Et avslutningskapittel ser også på mulighetene for elektriske fly som konkurrent for toget. Det er langt frem – og ergo ingen grunn til ikke fortsatt å satse på tog. Men enda viktige ble for meg den overbevisende skrivingen om hvorfor togreiser gir deg et mer innholdsrikt og bedre liv.

Er det så ingen ting å utsette på Stærks arbeid? Stærk skriver lett og ledig og har mye på hjertet. Han liker å følge resonnementene sine helt ut. Som i forrige bok, blir han derfor for meg noen ganger litt for omstendelig. Forlaget kunne ha kuttet litt ned. Ikke alle detaljer er like interessante.

Ellers synes jeg forlaget godt kunne ha spandert på seg et lite billedlegg i denne boka. Det kunne ha vært noen av Stærks egne familiebilder fra tur; noen bilder fra noen av hans mange intervjuobjekter, eller kanskje ulike togtyper fra Europa. Et europeisk togkart, om slikt eksisterer, kunne også ha vært morsomt, eller et kart med mulige togruter ut fra Norge til kontinentet.

Hvorfor tok flyselskapene over de mest populære rutene. Hvor var politikerne. Hvor var vi?

—  Andrew P. Kroglund

Dette ville ha vært ren bonus. Boka ruller ellers godt som det er langs skinnegangen. Jeg leser den mens jeg er koronasyk og i isolasjon. Jeg kjenner det klør i det gamle reisegenet mitt, men nå igjen via tog. En slik livsbejaende bok gjør godt for menneskesjelen.

---

Togeventyret

SAKPROSA

Bjørn Stærk

Togeventyret. De fineste reisene går på skinner

Res Publica, 2021

336 sider

---

Andrew Kroglund

Andrew Kroglund

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser