2020 ga færre konsertopplevelser, men desto flere anledninger til å høre god musikk hjemme. Her presenterer Vårt Lands popanmeldere, Ole Johannes Åleskjær og Olav Solvang, sine norske og utenlandske favoritter fra 2020.
Ole Johannes Åleskjærs norske favoritter
---
The Good The Bad and The Zugly
Algorithm & Blues
Fysisk Format
---
AGGREGATET BRÅKER: Gitarer, punkkraft og energi, humør fra Hadeland og en fantastisk vokalist i Ivar Nikolaisen, – hoj! så godt dette gjorde for sjelen i 2020. Til tross for all tunga-i-kjakan-holdning, spiller The GBZ også bedre, og skriver bedre låter, enn det aller meste fra den gangen slik rock dominerte Oslo på 90-tallet.
[ Se Vårt Lands bokanmeldere plukke ut de beste bøkene fra 2020 ]
---
Ellen Andrea Wang, Rob Luft, Jon Fält
Closeness
Ropeadope
---
HEDMARKTOPPEN: Ellen Andrea Wangs tredje album likte jeg godt da det kom. Men litt som at været kan endre seg etter hovedpersonens indre i en roman, har det vokst enda litt mer utover i dette unntaksåret. Det er som om verdiene som ligger i Charlie Haden-inspirert ro i bassen, nærhet og godt, gitardominert triojazzsamspill, bare har stemt bedre og bedre med majoriteten av dagene.
---
Sondre Lerche
Patience
PLZ
---
OMREISENDE I POP: Flere har vært utpå og påpekt hvordan entreprenør Lerche har vridd ting inn i sitt spor og fått til helt imponerende mye i pandemien. Men musikalsk er da også låta «Why Would I Let You Go» årets største norske popambisjon. I slike, utvalgte øyeblikk er Lerche noe for seg selv i dette landet.
Olav Solvangs norske favoritter
---
Darling West
We´ll Never know Unless We Try
Jansen Records
---
FRA NASHVILLE TIL RISØYA: Ekteparet Mari Sandvær Kreken og Tor Egil Kreken bekrefter på sitt fjerde album hvilket eminent country-folk-americana-band de er. Faktisk så dyktige, at selv de fremste amerikanske kjennerne av sjangeren så til de grader har sperret opp ørene for dem. Mari Sandvær Krekens klokkerene stemme, og ekteparets selvlagde låter av beste merke, blir løftet fram av blant annet banjo, mandolin, mellotron og munnspill. Dyktige medmusikere er Christer Slaaen, Thomas Gallatin og Kåre Christian Vestrheim. Darling West har spilt i Nashville, i Texas og på Skjærgårds på Risøya. De spiller fletta av de fleste uansett hvor de befinner seg.
---
Trygve Skaug
Sanger du skal få når du våkner
Grammofon
---
SLITESTERKT: Musikeren, låtskriveren og dikteren med 110.000 følgere på Instagram, gikk den lange og tunge veien for å bli en av Norges mestselgende poeter og mest respekterte artister. Her kombinerer artisten sine korthugde tekststrofer om tro, tvil og livets opp- og nedturer, med den utsøkte melodiske teften han også har. Det siste viste han allerede på albumene med bandet St. Moritz, og som han på soloalbumene har videreutviklet til en litt mindre umiddelbart fengende, men desto mer utfordrende og slitesterk, stil. En plate som denne, med Trygve Skaug, vil nok fungere bedre enn ti bøker om selvrealisering.
---
Bjørn Eidsvåg
Tapt paradis
Relis/Sony Music
---
TØRT KRUTT: Det er gått 44 år siden albumdebuten, og sju år siden forrige album, men Bjørn Eidsvåg har fremdeles mye på hjertet: Om livet, tvil og tro – og om teologi. Naturligvis har platas tekstlige utgangspunkt, at Eva valgte å spise av eplet i Edens hage fordi det var til menneskets eget beste, vært omstridt. På Eidsvågs første plater var det atskillig mindre omstridte temaer som kunne skape full storm. Enig eller uenig: Det er få mennesker jeg vet om som så til de grader, gjennom et langt liv, har balet med troen, og tatt den så til de grader på alvor, som ham. At han musikalsk heller ikke denne gang finner opp kruttet på nytt, gjør ikke noe. Vise-pop-kruttet er fremdeles er knusktørt.
[ Gudstro synker fordi folk har det bedre, mener Harald Eia ]
Ole Johannes Åleskjærs utenlandske favoritter
---
Georgia
Seeking Thrills
Domino
---
ELEKTROPOP-FEST: Anført av låta «Started Out» lagde det britiske en-kvinnesbandet Georgia (30) euforisk og dansevennlig klubbpop på sitt andre album. Alene bak Simmons-trommene skapte hun også det siste fullkomment lykkelige konsertøyeblikket for min del før verden stengte ned. Litt som britenes hverdagste «PG Tips», har stemmen noen utilgjorte, men likevel helt utsøkte kvaliteter.
---
It’s Immaterial
House for Sale
Burning Shed
---
UNIKT HUS UT FOR SALG: Det har tatt Liverpool-duoen It’s Immaterial noe sånt som 27 år å fullføre sitt tredje album House for Sale. Det består av mye fortellerstemme og rikt belyste popstemninger i gata til The Blue Nile. Som bonus besvarer de i låta «Just North of Here» også på eksemplarisk vis et teologisk spørsmål som har opptatt mennesker lenge: Hvor er egentlig himmelen?
---
Dominik Wania
Lonely Shadows
ECM
---
HAN LITT STILLE TYPEN: Det er egentlig fire attraksjoner i polsk-norske Maciej Obara Quartet, som gav ut et av 2019s fineste album. Obara selv (sax), Ole Morten Vågan (bass) og Gard Nilssen (trommer)? Opplagt! Men man merket straks at det også skjulte seg et helt univers bak det faktefrie, nøkterne ytret hos pianist Dominik Wania. Så flaks, da, at han kom med soloplate i høst! Klartenkthet og klassisk skolering møter jazzimprovisasjon.
[ Anmeldelse: Odd Nordstogas nye album går lenger inn i troens mysterium ]
Olav Solvangs utenlandske favoritter
---
Lucinda Williams
Good Souls Better Angels
Thirty Tigers Records
---
POLITISK VETERAN: Denne amerikanske 67-åringen er utvilsomt en av de råeste, tøffeste, modigste, og dyktigste artistene vi har i dag. En veteran, som simpelthen nekter å slutte å bry seg om politikk, medmenneskelighet, tro og tvil. Liten tvil om at «Man Without a Soul» handler om en president på vei ut av Det hvite hus. Eller at «Pray The Devil Back To Hell» ville fått Ole Hallesby til å nikke anerkjennende. Musikalsk har hun denne gang tilført folkrock-stilen sin en solid dose blues og post-punk. Jeg har sett henne live på Rockefeller i Oslo, og på piren i Santa Monica i Los Angeles, hvor hun beviste at hun er enda bedre utenfor studioets vegger.
---
Bob Dylan
Rough And Rowdy Ways
Colombia Records
---
IKKE FERDIG: Bob Dylan (78) har solgt rettighetene til sine 600 sanger for et milliardbeløp. Heldigvis har han ikke solgt sjelen sin. Akkurat som Leonard Cohen og Johnny Cash, går han inn i alderdommen med kreativitet og troverdighet: slik han høres ut på hans første studioalbum på åtte år. Det hjelper ikke at han i «Mother Of Muses» synger: «I’ve already outlived my life by far»: Dylan er ikke ferdig, han er mer skarpskodd og poetisk enn noen gang når han tar for seg et samfunn med kjeltringer, tyver og syndere. Dylan synger om apostlene Peter og Johannes, City of God og Armageddon: Det gamle og det nye testamente, og den gamle og den unge Dylan, hører uløselig sammen.
---
Taylor Swift
folklore
Republic Records
---
MINIMALISTISK OG TROVERDIG: Først på det åttende albumet hennes, falt jeg pladask for Taylor Smith. Hun har alltid vært en glimrende artist og historieforteller, men den tidligere country-artisten og popstjernen har her laget et minimalistisk og dønn troverdig indie-folk-album. Det er et sjumilssteg utenfor hennes tidligere sjangere, og jeg så det ikke komme. folklore ble til mens artisten var i korona-karantene. Konserter var avlyst, men kreativiteten var tydeligvis på topp. Persongalleriet i tekstene spenner fra en gammel enke som blir uglesett av en hel by, til ei 17 år gammel jente med en traumatisert bestevenn. Faktisk vurderte jeg oppfølgeren til folklore, evermore, som kom fem måneder senere i år, som en konkurrent til folklore.