«Sendebudet» viser isolasjon som absurd øvelse

Med et nylig avviklet surrealistisk valg i USA og en pågående pandemi som setter begrensninger for hvordan det går an å leve, er den japanske romanen Sendebudet fascinerende lesning. Om ikke annet fordi den viser hvor lite dårlig vi egentlig har det – tross nedstengning og julefeiring som henger i en tynn tråd.

De unge gamle

Tidspunktet var godt satt for den norske oversettelsen av Yoko Tawadas Sendebudet. Nordmenn sitter i hver sin leilighet og hvert sitt hus, ganske så isolerte. Klarer vi da å le av en satirisk bok om isolasjon? Yoko Tawada har i alle fall skrevet en smått absurd roman som det er umulig ikke å le litt av innimellom.

Utgangspunktet er nærmest fryktelig: En ødeleggende naturkatastrofe har snudd opp/ned på Japan som samfunn. Naturen er forgiftet, maten inneholder skadelige stoffer, årstidene er en vits, og alt er i oppløsning. Barna fødes med lyter, de er skjøre, tennene faller ut, og det er fullt og helt avhengige av oppfølging fra voksne. De voksne er som oftest besteforeldrene eller oldeforeldrene. De dør nemlig ikke. Sunne og friske som de er, tar kroppene deres aldri slutt. Foreldregenerasjonen er så å si fraværende, og bokens hovedperson, Yoshiro, er den som tar seg av og oppfostrer oldebarnet Mumei.

Yoko Tawada (f.1960) er japansk poet, forfatter og essayist bosatt i Berlin. (G. Garitan/Solum Forlag)

Omsorgsfullt språk

Selv om utgangspunktet er dystopisk, er ikke dette en roman som dveler ved det håpløse. Tawada skildrer fint hvordan mennesket holder seg oppe med det som finnes av lysglimt i verden. Oldebarnet Mumei, for eksempel, kunne enkelt vært plassert som krøpling. Men oldefar ser ham ikke slik. Han jobber natt og dag for å finne mat Mumeis kropp kan tåle, tenke ut hvordan han kan lage klær som ikke er vanskelige å ha på seg for oldebarnet og forsøker hele tiden å gjøre dagene så lyse og gode som det går. Dette avtegner seg blant annet i språket. Selv om boken er spekket med satire, er språket omsorgsfullt i måten det uverdige, smerten og det ødelagte blir omtalt på.

Selv om boken er spekket med satire, er språket omsorgsfullt i måten det uverdige, smerten og det ødelagte blir omtalt på.
— Karen Frøsland Nystøyl

Boken starter med et forord som skal gi den norske leseren et raskt innblikk i ett av Tawadas viktigste virkemidler: De tre ulike skriftspråkene som brukes i Japan. Dette er viktig fordi utenlandske lånord i bokas fortelling er blitt forbudt – og det ene skriftspråket brukes nettopp til å stave utenlandske lånord. Som en følge av isolasjonspolitikken blir lånord erstattet i dette fremtidssamfunnet. Dette er et morsomt grep, men jeg har en følelse av at denne språkleken flyter lettere i originalen enn på norsk, der alt må forklares for leseren.

LES OGSÅ: «På merkelig vis overser Amerikansk jord de menneskene den vil løfte frem»

Pandemi som barneskirenn

Sendebudet beskriver en absurd tilstand av håp og overlevelse. Boken har en form for episodisk oppbygning. Den tegner opp et fascinerende landskap som får en til å tenke at en pandemi er et barneskirenn. Beskrivelsene er bokens styrke, det er ingen utpreget handlingsdrevet bok. Grepet med å skifte synsvinkel er fint gjort og kunne gjerne blitt brukt oftere.

Sendebudet er også kritikk av isolasjonspolitikk. For helt enkelt er det ikke å unngå omverdenen. Tittelen henspiller på det – Mumei blir etter hvert et sendebud, han skal forskes på i utlandet. Når man står ved et nullpunkt, hva slags stolthet kan man da opparbeide? De ødelagte barna representerer en ny start i dette samfunnet. Hvordan de angriper livet, er til tider vakkert å lese.

Det sies at dystopiske romaner gjør en bedre rustet til å takle kriser som oppstår i ens egen tid. En blir i mindre grad apatisk og handlingslammet fordi en har lest hvor ille det kan bli. Sendebudet kan være nyttig lesning i så måte. Ikke minst for pessimistene blant oss.